Det var en gang…

Slik begynner jo alle eventyr. Dette eventyret handler om et lite dyr. Et lite, sort dyr, som er veldig flink til å hoppe. Det finnes mange slike små dyr, men la oss kalle dette for Pelle. Pelle var en eventyrlysten fyr, og likte å utforske nye steder. Til vanlig bodde han i en deilig mørkebrun sofapute. En dag hendte det at det satte seg et menneske på sofaputa, og da var det middagstid for Pelle. Da hoppethan fra sofaputa og over på låret til mennesket.
“Sniff, sniff! Er det noe godt her, tro?” spurte Pelle. “Hmm, dette stoffet her smaker da ikke så godt, tror jeg må bevege litt på meg for å finne middagen!” 
Og med  “hoppeti-hopp-hopp” nedover skjørtet, så satt han på et varmt, hårete og mykt bein. Og så var det bare å bite til og spise litt av godsakene.
“Mmmm, søtt og godt!” tenkte Pelle for seg selv. “Men det er litt kaldt her. Tror jeg hopper litt oppover – innenfor skjørtet, jeg.” Som tenkt, så gjort. Litt lenger oppe var det godt og varmt, og slikt lærte Pelle seg å lete etter koselige, varme spisesteder.

Noen ganger hoppet Pelle fra sofaryggen og over i nakken på mennesket. Da gikk det fint an å krype innenfor skjorta eller genseren og spise seg nedover ryggen. Pelle utviklet en forkjærlighet for området  i overgangen mellom genser og bukse. Der ble det liksom så ekstra godt og varmt, og maten var enda saftigere og søtere enn andre steder. Men aller, aller best likte Pelle det når den store hvite damen kom og satte seg i nærheten av sofaen. Hun satte seg aldri på sofaputene, men holdt seg til pinnestolene rundt sofaen. Dermed ble det en ekstra utfordring og litt ordentlig hoppetrening å nå fram til henne. Men belønningen lot ikke vente på seg – deilig saftig og søtt blod!

Og slik levde både Pelle og vennene hans et lykkelig liv. Og den store hvite damen? Hun heter Lene – og hun har flere loppebitt enn hun noen gang før har hatt – og hun HATER lopper!!!!

(Pelle kunne vel i hvert ligget unna bh’en min? Det er ikke alle steder det er like lett å klø seg i all offentlighet…)