God søndag!

Da er søndagskvelden kommet, og jeg kan se tilbake på en riktig så hyggelig helg. Søndager er virkelig deilig dager! I dag våknet jeg i sånn passelig tid, og kunne sette meg ut på balkongen og kjenne sola varme leggene mens jeg spiste frokost. Dessuten deilig å se i speilet at jeg ikke er like likblek som da jeg kom!

I kirka var det som vanlig mye kjentfolk. Det var Don Eurelio som skulle tale, og jeg visste jo hva som kom da han sa: “Kan noen lese teksten?” Stor stillhet i kirka, mens jeg bladde fram riktig side – og ganske riktig, der kom det: “Hermana Lene, kan du lese?” Så da var det bare å stotre seg gjennom alle de vanskelige spansk-spanske verbformene som jeg aldri bruker. Men vi kom da gjennom. Etterpå leste han selv teksten på quechua – sikkert like greit at jeg ikke skulle lese den. Skal på ingen måte påstå at jeg skjønte noe som helst, men jeg hørte nå enkeltordene og noen endelser og ikke bare grøt. Absolutt et framskritt!

Lunsjen ble inntatt på et lokale like borti gata. Vi bestilte en liten pique machu, vi var tre personer – og kunne fortsatt fødd et kvart barnehjem på restene… Men godt var det!

For en god del år siden var daværende kollega Janne og jeg dumme nok til å inngå et veddemål. Gutta skulle spille fotballkamp, og dealen ble at om de vant så skulle vi lage pizza til hele hurven, mens de skulle komme med blomster til oss hver dag i en uke dersom de tapte. Oddsene var absolutt i vår favør – gutta hadde ikke vunnet en eneste kamp hele sesongen, så vi følte oss på trygg grunn. Vi hadde vel ikke akkurat den samme følelsen da vi en stund senere svettet over ti pizzaer som skulle serveres laget… Omtrent det samme laget spille fortsatt i den samme cupen – og dagens første spørsmål var selvfølgelig om jeg var interessert i et lite veddemål. Hvis jeg noen gang blir spurt om jeg har lært noe i Bolivia må det vel være nettopp dette: det er ikke lurt å vedde! Men fotballkamp ble det, uten veddemål, og uten at de vant. Men det er uansett koselig å sitte der på sidelinja med venner og kjente og hyle og skrike og stønne og skravle.

Jeg hadde skjønt at det var bursdagfeiring på gang for datteren til den gamle hushjelpa mi, og at familien skulle avgårde dit etter kampen. Og da jeg satt vel på plass i bilen til onkelen til bursdagsbarnet spurte moren hans: “Skal du hjemom først, eller reise direkte?” Jeg var visst brått en del av familien, og det var en selvfølge at jeg skulle i bursdag – uten hverken penklær eller gave. Utrolig hyggelig å se Marlen og familien igjen – det er en noen år siden sist. God mat og kake ble det også  så dermed kan jeg vel si at overskriften på dette innlegget er en oppsummering; det har virkelig vært en god søndag!