Buss

Jeg har tidligere skrevet innlegg om busser og kollektivtransport. Den gangen gjaldt det Madagaskar – her kommer litt fra Bolivia. Egentlig synes jeg jo at kollektivsystemet her i byen er aldeles fantastisk. Du går bort på hjørnet, vifter litt med hånda, bussen stopper, du går på, betaler 1,50 og kommer deg dit du vil. Fint, ikke sant? Men så er det jo sånn at noen ganger så må du bytte buss underveis, og da blir det hele litt mer komplisert.

Buss er forresten ikke nødvendigvis riktig ord. Det finnes flere typer kollektivtransport:

• Micro – er gamle amerikanske skolebusser, malt i fine farger, eller noen noe nyere japanske småbusser som en middels høy nordmann vil ha problemer med å stå oppreist i. (Og til enkelte tider kan man definitivt glemme å finne et sete…)
• Trufi – minibusser, eller eventuelt ombygde varebiler, hvor man klarer å stappe inn et usannsynlig antall mennesker stående og sittende. Jeg trodde egentlig ikke at man kunne stå i en minibuss, men det kan man!
• Taxi-trufi – vanlige biler eller 7-setere som stopper og tar opp passasjerer der hvor de står og  vinker. De går ofte raskere enn micro og trufi fordi det er færre som skal av og på. Også her kan man til tider finne stående passasjerer…

I dag skulle jeg på jobb, og vandret ut på hjørnet. Etter en stund kom micro C, og jeg klatret ombord. Dette trodde jeg at jeg kunne, for jeg hadde tatt samme bussen mandag morgen, så jeg trodde jeg visste hvor den gikk. Det gjørde jeg ikke. Men den gikk nå i riktig retning, så da jeg kom opp på den ene hovedveien hoppet jeg av og ga meg til å vente på taxi-trufi 113.

På mandag hadde jeg hoppet på første og beste 113 som kom, men så viste det seg at den gikk til en annen endeholdeplass enn den jeg skulle til. Men da jeg smilte litt søtt til sjåførmannen, sa han snilt “Le voy a acercar a la escuela” (“Jeg skal sette deg av i nærheten av skolen”). Og så forklarte han tålmodig at når jeg skulle til Jesus Maestro så kunne jeg ikke ta den 113-linja som hadde en “M” i vinduet.

Jeg er da et intelligent menneske, så jeg hadde lært at “113 M” ikke er den jeg skal ta. Jeg var derfor veldig fornøyd da “113” uten “M” dukke opp, og viftet derfor pent med hånda. Bilen stoppet, og jeg begynte å lete etter døra. Er jo vant til at biler har mer enn en dør på siden, men jeg prøvde visst å åpne bensinlokket, som uansett var sveisa fast fordi bilen var gjort om til en gass-bil. Men mennesker i dette landet er snille og overbærende med dumme lyshoder og åpnet døra foran så jeg kunne klatre inn. Vi kjørte i vei, og jeg syntes det var litt rart at den ikke tok av der den pleier å ta av, men med erfaringen fra C-bussen friskt i minne, tenkte jeg at den sikkert kom til å ta neste avkjøring i stedet. Det gjorde den ikke. Så da måtte jeg spørre, da: “Hvor skal du egentlig?” Så viste det seg at jeg hadde hoppet på “113A” , som slettes ikke går oppover mot Jesus Maestro. Så da var det bare å gå av, og begynne å vandre nedover igjen. Da jeg kom til rett kryss så jeg svært så godtpå alle bilene. Det kom både “113M” og “113A”, men det var fint lite å se til den som bare heter “113”. Den kom til slutt, jeg spurte nøye om den gikk min vei, og så kunne jeg sette meg inn, puste lettet ut – og så hørte jeg “Buen dia, Lene!” fra baksetet. Der satt rektor og Juan Pablo – så da kunne jeg i hvert fall være sikker på å komme vel fram!