Fredag ettermiddag, godt under teppene i en hotellseng i kalde Oruro. Tv’n står på en spansk nyhetskanal. Jeg følger ikke helt med, men plutselig hører jeg ordene “Oslo” og “Noruega”. Jeg kikker opp på skjermen, men klarer ikke å koble ordene med bildene jeg ser. Dette er da ikke Oslo? Så hører jeg norsk: “Er det noen som trenger hjelp?”. Det er Oslo. Senere kommer bildene fra Utøya.
Jeg føler meg langt hjemmefra. Det er absurd å lese både lokale og internasjonale nettaviser. Samtidig føler jeg stolthet over landet mitt. Jeg ser på facebook hvordan folk søker sammen; tenner lys, går i fakkeltog, gir hverandre klemmer og er der for hverandre. Ingen sier “We will hunt those bastards down”, men alle sier “Nå står vi sammen” og “Norge er og vil alltid være et demokrati”. Vi har kanskje mistet uskylden, men lar allikevel ikke hatet ta oss.
Også her i Bolivia tenner vi lys, og tenker på familie og pårørende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar