Pepperkakedeig ble lagd i Cochabamba, så frakta ca 220 kilometer og 1000 høydemeter. Etter en lang og varm busstur fikk deigen hvile et døgn i kjøleskapet før den måtte til persi går.
Fra min barndom husker jeg jo at halve moroa med pepperkakebakinga var å smugspise deigen – for den var jo så god. Jeg lot gutta mine få smake, med hefting grining på nesa som resultat. Kanskje man må være oppvokst med deigen for å like den? Men så fordelte vi oppgaver; jeg var kjveler’n, Raul skulle konstruere hus, Rene var DJ og Ricardo brukte formene flittig til å trykke ut pepperkaker.
Første kortside på huset tror jeg Raul brukte ca 45 minutter på; alt nøye utmålt med linjal og gradskive. Drops ble lagt i vindusåpningene så det skulle bli “blyglass”. Det hele skar seg en smule da det var så godt som umulig å få de ferdigstekte, prefabrikerte hussidene løs fra stekeplata. Nye måtte lages – denne gangen med litt olje på plata før den forsvant inn i ovnen.
Sukker ble smelta, og vips så sto huset der – uten at vi hadde brent så mye som en findertupp. Ny rekord! Non-stop ble festa i melisen, sammen med noen gummiormer. På den ene siden av huset brakk det av en del nederst, så der er det også en liten orm som sniker seg inn…
I dag har jeg tatt bilde av praktverket, som sånn til daglig står under en svær grønn plastbalje så ikke katten skal gå til angrep.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar