Jeg er i Oruro – igjen. Jul skal feires med storfamilien. Som jeg viste i forrige innlegg, så får jeg litt norsk jul oppi det hele; pepperkakehus er på plass!
Jeg har en fantastisk familie her i byen, som har tatt godt imot meg fra dag en, og jeg er takknemlig for det. Allikevel kjenner jeg jo innimellom at det ikke er som min familie hjemme, og at det fortsatt er ting jeg må venne meg til. (Men slik er det sikkert når Ola velger å gifte seg med Kari fra nabogården også, vil jeg tro.)
En av tingene det koster meg litt å venne meg til er lunsjvanene. Her serveres alltid suppe først, og så hovedrett. For det første blir det litt i overkant mye mat for meg, og for det andre har jeg aldri vært særlig glad i supper. Og når de fleste utganene av suppa for meg smaker akkurat det samme, og de som regel er ispedd godt med chuño (frysetørka poteter), er jeg i ferd med å nå en suppegrense.
I dag morges kjente jeg dermed et akutt behov for “mine” ting. Jeg tror kanskje nordmannen i meg brått våkna. Jeg dro til byen, på desperat jakt etter et koselig sted med kaffemaskin. Jeg, som ikke liker kaffe en gang, måtte ha en cappuchino! Oruro er kanskje ikke verdens mest moderne by, så jeg måtte gå noen runder rundt plazaen før jeg til slutt skimta hendelen på en kaffemaskin gjennom et vindu. Jeg trava inn, satte meg ned blant alle de gamle mennene med hatt som diskuterte dagens nyheter, og fikk bestilt min cappuchino. Og der jeg satt med en varm kopp med søt drikke med vidunderlig kaffearoma, måtte jeg bare lukke øynene og nyte. Sukk – o urbane lykke!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar