Etter å ha feiret boliviansk jul i Oruro kjente jeg på behovet for litt norsk jul. Det er et supermarked i byen som er drevet av tyskere, og de er temmelig gode på svinekjøtt. Torsdag tok jeg turen ned, og prøvde å forklare ribbebegrepet på spansk for å bestille en passende bit. Jostein kollega hadde kjøpt før jul, så jeg prøvde å forklare at jeg ville ha akkurat det sammen som den høye nordmannen. Sjefen ble tilkalt, og sa at hun trodde da at det var en ribbe på frysa.
”Men den må ha svor!” sa jeg.
”Vi skal se,” sa damen og forsvant for å endevende fryseren. Ut kom hun etterhvert med en pose.
”Se her, en hel ribbe, 3,98 kilo, med svor!”
Jeg var ganske så fornøyd, og tok med meg grisen på restaurant for å lunsje med de norske gutta.
Vel hjemme var det bare å finne fram langpanna, og håpe på at grisen skulle tine.
Vet ikke helt hva denne biten likner på, men den tinte etterhvert. Og etter å ha sett nøye på Hellstrøm video for “perfekt ribbe med svor”, salta jeg i vei.
Beina var pene og hele på ribba. Celia hushjelp var her på lørdag, og sammen prøvde vi med den største kniven og “knuse-hvitløksteinen”, men til absolutt ingen nytte. Jeg tok meg en tur på markedet og kom hjem utstyrt med kjøttøks, hammer og baufil. Celia og jeg klarte da sammen å ordne opp i beina. Men da jeg skulle pepre dyret skjønte jeg, noe sent, det skal sies, at det jeg innbilte meg var svor ikke var noe annet enn fett… Fordelen var jo selvsagt at det var veldig lett å rute opp!
På det samme supermarkedet hadde de også kjøttdeig av svin, som etter kunstens (og internettopskriftenes regler) ble spedd opp med potetmel, melk, egg, muskatnøtt og ingefær, før det ble små medisterkaker – som faktisk smakte som de skulle!
Lørdag kveld kom Toril en tur for å hjelpe meg. Hun var risgrøft-sjef, mens jeg mixa to ulike oppskrifter for å lage surkål. Risgrøt med smørøye, kanel og sukker ble nydt – tror ikke jeg har spist det siden jeg var på Madagaskar. Du verden for en stille lykke over tallerkenen! Restene ble selvsagt satt i kjøleskapet for å bli til riskremdessert.
Poteter, varm bringebærsaus, riskrem og surkål, ribbe (uten svor) i ovnen sammen med medisterkaker er på gang. Ribba fikk vel nesten fire timer i ovnen; er ikke helt det samme å steke i gassovn med bare undervarme. Det lukter nesten jul i huset!
Gode venner og familie på besøk, som etterhvert holdt seg på magen etter litt for mange ribbebiter. Pappa sier alltid på julaften “Nå skal vi spise sakte, vi har gooood tid!” Men det blir jo aldri sånn – god mat spises litt for fort.
Burde jo selvsagt ha lært at man tar bilde av maten FØR jeg begynner å spise, men jeg hadde jo så lyst til å smake!
Og til slutt: riskrem med varm bringebærsaus. Noen av oss digga og nøyt det, andre derimot…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar