Jord og mat

Vi vet jo alle at maten på et vis kommer fra jorda, men noen ganger er maten virkelig i nærkontakt med jorda. På søndag inviterte Toril oss på whatia oppe på lekesehjelp-prosjektet som hun driver. (Om du vil vite mer om dette prosjektet, kan du lese her: http://boliviadraaper.blogspot.com/ )

Om vi ville være med og se måtte vi komme sånn noenlunde presis klokka tre, så innen klokka var kvart over var faktisk de fleste på plass.

Secundino har funnet fram spaden.

Titt tei – er du ferdig?

 

 

 

 

 

 

 

Her dukker poteter og bønner fram.

Elsa hjelper gjerne til i glohaugen med å plukke poteter, bønner, søtpoteter og bananer.

Potetene stekes godt i glohaugen.

Secundino fyrte tidlig opp, med noen fine steiner blanda med veden. Når kullet er klart kan gryta få noen gloheite steiner oppi seg, og så dekkes det hele til, står en times tid, og så er det klart.

 

 

 

 

 

 

 

Selvbetjening; gryte med kylling, erter, gulrøtter, kjøttdeig, løk og saus, og ved siden av poteter, søtpoteter, bønner og steke-bananer.

Tusen takk for maten og hyggelig selskap!

17. MAI

Vi var spente i dag morges; jeg var oppe halv sju for å se på nyhetene. Det er litt småurolig i landet for tida, og det var varsla demonstrasjoner på vei ut mot ferieplassen, som også er 17. maiplassen vår. Det så forholdsvis rolig ut; det ble rapportert om 300 politifolk som var klare for å holde veiene åpne, og en gjeng med demonstranter som sto langs veien med plakatene sine.

Jeg valgte en annen rute, og støtte på en annen slags veiblokkering; en lastebil som sleit litt med seg selv og veien og trærne og svingen…

Men alle kom fram, uten hverken blokkering eller tåregass!

Flotte damer på flott dag!

Vi starta med samling, sang, tale og bidrag fra skolen.

Ruth Elise var årets 17. maitaler, og gjorde en flott jobb!

Den norske skolen bidro med sine versjoner av “Prinsessa som ingen kunne målbinde” og “Det står ein friar uti garden”.

Det blir ikke 17. mai uten korps! Vi er veldig glade for at Garden stiller opp og spiller for oss hvert år! Marianne hjalp Garden litt med å bli hørt…

Toget, med 17. mai-komiteen i front!

Jeg skal innrømme at jeg ikke vet hvor tradisjonen kommer fra (og om sannheten skal sies deltar jeg dessuten kun som heiagjeng), men 60-meter er et fast innslag 17. mai.

Sissel imponerte på 60-meter i disse støvlettene!

Hester og terapi

I dag har jeg vært på “graduacion”; en slags oppvisningseksamen. Tema var hester, hopp og terapi. Min gode venninne Piny har i noen år drevet et arbeid blant gatebarn her i Cochabamba. Det er dessverre et stort behov for slike prosjekter, for antallet barn og unge som lever på gata øker for hver dag som går.

Prosjektet “Nytt Håp” jobber på flere måter, og en av de siste fasene i rehabilitering, som motiverte ungdommer kan være med på, er hesteterapi. Da jobber de på en rideskole, samtidig som de lærer å behandle de store dyra – og de lærer å ri.

På graduacion i dag viste disse deltakerne hva de hadde lært sammen med de andre elevene på rideskolen. Her i Bolivia er det dyrt å drive med sprangridning som hobby, og det er stort sett rikmanssbarn som kan holde på med det. Desto morsommer da med ungdommer som ikke akkurat har hatt flust med ressurser rundt seg som viser at de også kan!

Hesteterapi har gode resultater; psykologer har jo lenge snakket om at det å stelle dyr har en positiv effekt på oss mennesker. Når man i tillegg får den mestringsfølelsen som følger med å kunne kontrollere et stort dyr, og være med å konkurrere, så gir det de unge en god porsjon med selvtillit. Resultatene viser at dette er en god hjelp for å føre unge tilbake til samfunnet, slik at de kan få en bedre framtid.

Om du er interessert i å vite mer, så er dette den norske hjemmesiden til prosjektet: http://www.nytthap.no/

En flott bane, ikke langt unna huset mitt.

En av gutta på vei over et hinder.

 

 

 

 

 

 

 

Litt øving før de skulle ut på banen og vise hva de hadde lært.

Piny var litt nervøs da en tv-kanal dukka opp og ønska et intervju.

Stolte elever med diplomer!

Litt uro

For 7 uker siden startet landets helsearbeidere å streike. Da ble de pålagt å begynne å jobbe 8-timers dager, i stedet for 6-timers. De fleste av oss kan vel i utgangspunktet være enig i at det kan være greit at de også jobber 8 timer om dagen, men vi kan jo også forstå at de ikke er så fornøyde med at to timers ekstra jobbing hver dag ikke betyr noen lønnsøkning. Når helsepersonellet heller ikke er inkludert i helse- og pensjonsordninger, er det ikke rart det er duket for konflikter. På den annen side er det mange som snakker om at særlig legene gjerne vil beholde den korte arbeidsdagen sin, slik at de kan beholde sin andre (og tredje) lukrative ekstrajobb, som de jo har tid til. Men helsearbeiderne har nå stått på sitt, og har altså i sju uker streiket, marsjert, sultestreiket og blokkert veier.

April er forhandlingsmåned i Bolivia også, og som vanlig har man ikke kommet til enighet. COB (som er Bolivias svar på LO) krever at minstelønna heves fra ca 830 bolivianos til drøyt 8000. Dette er ikke akkurat regjerningen enig i. De har nå vedtatt minstelønn på 1000 bs, noe som betyr en økning på over 20%. I tillegg lover de en økning på 8% for helse-, udannings- og politisektoren. Dette er ikke COB fornøyd med. De varslet streik fra i dag til og med fredag.

Så er det universitetene; der har det blitt vedtatt en ny lov som fratar institusjonene noe av selvråderetten. Blant annet vil det innbære at universiteteslærere ikke lengre vil tjene 15 000… Det er absolutt ikke alle som gjør det, men det er mange ting innen universitetene som ikke funker som det burde, og som blant annet fører til mange midlertidige kontrakter. Men – universitetene vil gjerne styre seg selv, så der er det streiker og protester på gang.

I tillegg er ikke transportsektroen så fornøyd. Det går mest på lokale forhold til La Paz og Cochabamba, men det fører til litt uroligheter.

I dag var det opprinnelig varslet en fellesmarsj for COB, helsesektor og universitetene, og deretter blokkeringer av broer, slik at det meste stopper. Men så uttalte visepresidenten at han ville at folk skulle markere overfor helsesektoren at “nok var nok”. Han mente at siden regjerningen hadde trukket tilbake sitt dekret, så hadde ikke sektoren noen grunn til å fortsette sine protester. Regjerningspartiets grunnfjell finnes blant koka-dyrkerne, og det var de som i dag morges ankom Cochabamba i store horder. Det antas at opp mot 50 000 deltok i dagens marsj mot helsesektoren og for regjerningens endringspolitikk.

Da resten av grupperingene i går skjønte at det ville bli “koka-marsj” i dag, vedtok de å avlyse sine demonstrasjoner i dag. En svært klok avgjørelse, og samtidig, slik jeg ser det, ikke akkurat en avgjørelse som styrker den sittende presidenten. At sosiale og syndikale grupper tar ansvar for at det ikke blir blodige sammenstøt i byens gater (marsj – motmarsj-konseptet har som regel krevd menneskeliv…), mens regjerningen oppfordrer til det, vitner dessverre ikke om en stabil ledelse av landet.

Det blir spennende å se om kokabøndene forlater byen nå som de har marsjert ferdig, for i morgen er det COB & co som skal marsjere og blokkere.

Spenning i hverdagen…

95 lapper?

13 x 9 = 117
117 – 22 = 95

Hmm – Elsa har lært meg å hekle. Tror kanskje hun angrer litt på det innimellom, for jeg har tatt litt av. Kollega Sissel er kjent for å strikke hvorsomhelst og nårsomhelst. Jeg følte meg litt som Sissel i dag, da jeg hekla i bilen mens jeg venta på kollegene mine, og enda mer da jeg hekla under lunsjen mens jeg venta på at de andre skulle bli ferdige med å spise. Ikke spesielt høflig, er jeg redd. Må nok lære noen av Sissels litt mer diskrete teknikker!

Var litt bitter i helga, for det viste seg at jeg ikke klarte å hekle på bussen; delvis på grunn av manglende albuerom og ekstremt nysgjerrig nabo, og delvis fordi jeg må se på hekletøyet, og på usedvanlig svingete veier for å stige et par tusen høydemeter kan det være noe bilsyke-fremkallende. Sukk.

Regnestykket over handler om hva jeg mangler. For mange år siden strikka Sissel pledd til meg, og om jeg vil ha et hekla pledd av samme størrelse så trenger jeg 117 lapper. Med de 22 jeg har hekla, betyr det at jeg mangler 95. Om jeg derimot ønsker meg et helt sengeteppe… Kanskje jeg blir ferdig til pensjonisttilværelsen?

Med Sissels pledd til å måle på kom jeg fram til at det mangler 95 lapper…

Men er ganske fornøyd med å ha lært!

Og også fornøyd med fargene.

Morgenstund er tull i grunn

Alle som kjenner meg, vet at jeg ikke er noen utpreget morgenfugl, selv om det skal innrømmes at jeg kommer nærmere A-menneskeidealet her i Bolivia enn i Norge.

I går skulle jeg en tur til La Paz, og i og med at det ene av landets to større flyselskaper er på konkursens rand, så var ikke valgmulighetene så store. Avgang 06.45 – så dermed ble alarmen stilt på 05.20. Selv ikke en varm dusj hjalp mye på humøret da…

Målet med La Paz-turen var et besøk på migrasjonskontoret. I slutten av januar leverte jeg søknaden min om oppholdstillatelse, og siden den tid har fint lite skjedd. Siden jeg ikke har pass med pent visumklistremerke, så kan jeg heller ikke få id-kort; og det er id-kort som gjelder her i landet. I og med at jeg er misjonens juridiske representant for tida, så betyr det at jeg burde skrive under på dokumenter. Noe kan jeg skrive under på uten å måtte vifte med id-kortet, men ikke alt.

Jeg dro altså avgårde med friskt mot, for å prøve å få fortgang i saken. Vel framme på kontoret hjalp en hyggelig politimann meg til rett luke; den eneste uten lang kø. Litt flaks må man jo ha iblant. Fyren der var hyggelig nok, og ga meg La Paz-saksnummeret mitt; for du må ikke tro at det nummeret jeg fikk her i Cochabamba gjelder i La Paz! Han var til og med så hyggelig at han ga meg numrene til den familien som leverte inn papirene sine i november også, uten at de er noe særlig nærmere visumet av den grunn. Så sa fyren at jeg måtte snakke med rådgiveren om hva jeg skulle gjøre videre.

Denne gangen var køen noe lengre, men jeg kom fram, la fram ærendet mitt; skal innrømme at jeg la på litt ekstra når jeg snakket om hvordan min mangel på visum og id-kort paraliserte driften av misjonen… Han hadde løsningen klar; jeg burde skrive et brev til directoraen, hvor jeg søkte om at prosessen skulle avsluttes – altså egentlig et brev hvor jeg på pent ber henne få baken i gir og undertegne klistremerket mitt! Den andre familien kunne han imidlertid ikke hjelpe; da måtte de i så fall dukke opp selv – det er en personlig prosess, må vite!

Formelle spanske brev er ikke min sterke side, men jeg fikk hjelp av ei på misjonskontoret i Cocha til å skrive det, hun maila det til meg, jeg skrev det ut og singnerte. Så fikk jeg kopiert det gamle id-kortet mitt samt den etterhvert noe utslitte kvitteringslappen jeg har fått fra migrasjonen i Cochabamba.

Så stilte jeg meg i rådgiverkø igjen. Skulle jo bare levere et brev, så jeg tenkte at dette ville jo gå kjapt. Da jeg endelig kom fram, fikk jeg beskjed om at jeg måtte jo selvsagt ha med en kopi av brevet, slik at jeg fikk en kvittering på at det var levert.

Ut og stå i kø for å kopiere.

Tilbake i rådgiverkø. Mannen er opptatt med ei dame. Siden jeg er (litt for) god til å lytte, fikk jeg med meg at migrasjon nok hadde somla bort papirene hennes.

Det ble min tur.
Han leser brevet, stempler det og kopien. Så spør han:
”Hvor lenge skal du være i La Paz?”
”Jeg reiser tilbake til Cocha i morgen,” svarer jeg.
”Men du kan jo ikke komme hit hele tiden. Det du må gjøre er å ta en kopi av dette brevet, og så må du skrive et nytt brev og forklare. Det leverer du i Cochabamba.”
”Men i Cochabamba er de ikke interessert i å hjelpe meg. De sier at denne saken tilhører La Paz?!” innvender jeg.
”Det er sånn du må gjøre det!” sier mannen bestemt.

Så dermed er jeg i grunn kanskje like langt?

På kvelden ser jeg på nyhetene at transportsektoren i La Paz ikke er fornøyde, at de vil marsjere/demonstrere og blokkere fra torsdag morgen. Jeg hadde sett fram til å sove litt lenge, spise en god frokost, og så ta flyet mitt klokka to. I stedet ble det å sette vekkerklokka på 05.30, finne en taxi, kjøre opp på flyplassen før veiene ble stengt, og så sitte der – rett foran sjokoladebutikken (kanskje ikke så intelligent???) til klokka ble nok til å flakse tilbake til deilige og varme Cochabamba.

Morgenstund? Tull i grunn!

Påsketur

Det feires påske her i Bolivia også, selv om det er litt færre fridager enn i Norge. Til gjengjeld er det jo godt med andre fridager ellers i året! Her kommer noen bilder fra turen vi hadde Cochabamba – Oruro – Potosi – Tinguipaya – Oruro – Cochabamba.

Blå, blå himmel

 

 

 

 

 

 

 

Noen ganger er det vanskelig å se husene, siden de går i ett med jorda rundt.

Raul og Toril i Cuiza.

 

 

 

 

 

 

Litt vind i lokkene i Cuiza.

Blir aldri feil med bading i varmt vann med fjellene rundt på alle kanter.

 

 

 

 

 

 

 

På vei til Tinguipaya.

Kunne nesten blitt får-i-kål her

 

 

 

 

 

 

Blir aldri trøtt av fargene!

Cerro Rico, eller Sølvfjellet, som det ofte kalles på norsk. Herfra er det tatt ut en del tonn med sølv i årenes løp. Fjellet synes godt når man vandrer rundt i Potosi.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fra en koselig vandring i Potosi.

Også fra gågata ser man fjellet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ganske spreke farger på veggene.På vei hjem ble det brått hvitt rundt oss.

Litt skummelt med vinterføre på bolivianske veier – og ikke minst med bolivianske sjåfører…