torsdag 25. mars 2010

Avstand

Noen ganger kjenner man at man er veldig langt fra de som er viktige i livet.

I går ettermiddag klikka jeg meg inn på aftenposten, og fikk opp side på side om togulykken. Bildene jeg fikk se viste et temmelig kjent område; der jobber nemlig pappa, og jeg har både gått og sykla rundt mens jeg har hatt sommerjobb på brygga.

Når jeg så leser at en mann i midten av sekstiårene er omkommet, og at en annen er hardt skadet, blir det plutselig viktig å få skype til å fungere så jeg kan ringe hjem og sjekke om pappa har det bra.

Logisk sett så vet jeg at de hadde ringt meg om noe hadde skjedd, men det holder ikke – jeg må jo vite at alt er vel.

Jeg kobler opp skype, ringer hjem, og mamma svarer. Hun hører ikke meg, men jeg hører at stemmen hennes er ganske så normal, så da kan jeg puste letta ut. Etter at jeg har prøvd å ringe et par ganger, begynner det å pipe i mobilen min. Da er det pappa som spør “Er det du som prøver å ringe oss?”

Jeg tror kanskje at akkurat det at dere hjemme har det bra er det aller viktigste når jeg er så langt unna.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar