Skolebesøk

Så var alle benkene og pultene ferdige, og det var klart for stor og høytidelig innvielse i Antsahavory.

Vi dro avgårde fra Fandriana onsdag formiddag; jeg og rektor på lærerskolen – i en egen taxibrousse. Ganske så luksus å ha en treseter til kofferten, en annen til sekken, og en til meg!

Torsdag morgen ble jeg vekket av en sms klokka 04.29. Det var kollega Zao som sendte en melding for å si at de kom for å hente meg klokka kvart på åtte. Dermed snudde jeg meg rundt for å sove litt mer. Klokka halv seks ringte telefonen – da var det Zao som sa at de kom for å hente meg klokka kvart på åtte – så da ga jeg opp å sove noe mer. Halv seks er vel sikkert i grunn en god tid å stå opp på.

Vi kjørte av gårde, og på veien plukket vi opp noen rektorer til som skulle være med på høytidlighetene.

Da vi kom forbi Mandoto og skulle ta av fra hovedveien, hoppet sjåfør Charles ut for å skru litt på hjula så vi hadde firehjulstrekken klar. Det var smart… Det har regna mye i det siste, og det jeg syntes var en humpete vei i januar, var ikke akkurat blitt bedre nå. Men Charles er en flott sjåfør, enten vi kjører på eller utenfor veien. “Magnifique,” sa rektor, og det hadde han rett i.

Vi kom fram. Den hvite blusen min var ikke så hvit lenger, men klær kan jo som kjent vaskes. (Og det har jeg faktisk gjort i dag – helt selv!)

Alle barna var pent oppstilt, klar til flaggheising.

Så gikk vi inn i det rommet som egentlig er kirke, men som også brukes som klasserom. Der var det satt klar stoler til gjestene, og så var det klart for taler. Gassere er ganske gode på taler. Kanskje litt for gode når sola steker på hett blikktak. Monika kunne ikke være med, men hun hadde skrevet fin tale. Hun hadde skrevet den i første person entall, men brått når talen skulle holdes ble “jeg” til “vi”.

Og når alle de viktige menneskene hadde talt en gang var det i gang med en ny runde, for da måtte man jo svare på det som de andre hadde talt om.

Etter en god stund; mange svettedråper og intens vifting senere, kunne vi gå ut for å innvie bord og benker. Da var det klart for noen nye taler. Benkene og pultene var virkelig flotte, og elevene var tydelig fornøyde, og poserte villig.

Til slutt var det selvsagt mat, og mat betyr ris. Gasserne har en imponerende evne til å spise ris. Da jeg var god og mett var det fortsatt nok mat igjen på tallerkenen min til et par porsjoner til.

Det var en veldig hyggelig dag. Det er koselig å bli møtt med så mye gjestefrihet og velvilje, og det er flott å se et lokalsamfunn som virkelig er innstilt på å skape best mulig vilkår for barna!

Takk til dere som har bidratt!