Mange ganger er det slik at når man reiser til et fattig land så ser man mange små som man har mest lyst til å ta med seg hjem. Men for oss akkurat nå er situasjonen litt motsatt; vi er nemlig blitt adoptert.
For noen dager siden dukket det opp ei ordentlig tynn dame her. Alle ribbeina syntes, og det var lett å se at hun var mor til mange. Vi syntes jo synd på henne, og ga henne litt mat. Nå kommer hun innom hver dag, og ser på oss med store brune øyne. I dag prøvde jeg å gi henne litt vann, men det var hun ikke så veldig interessert i – her er det mat som gjelder.
I går skulle jeg ned på skolen en tur, og da tok hun følge med meg ned, og sto og ventet pent utenfor til jeg var ferdig, før hun fulgte meg hjem igjen. Her hjemme har hun skjønt at vi ikke er så interessert i å få henne inn i huset, men hun prøver seg litt likevel. Når jeg tar henne på fersken inne på kjøkkenet, legger hun hodet litt på skakke og ser på meg, før hun lusker ut.
Men best liker hun å ligge utenfor døra mi og småsove, men allikevel parat til å følge etter meg hver gang jeg skal inn på kjøkkenet. “Kanskje jeg kan få en godbit nå, da?” tror jeg hun tenker, der hun logrer blidt med halen sin.
På en måte er det kanskje feil i et fattig land å gi mat til et dyr, men hun er veldig søt, og hun trenger absolutt næring – og vi er blitt adoptert av en hund.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar