Frimodig eller frekk?

Jeg har tidligere skrevet innlegg om “ferie-crashing”, og i dag sitter jeg og tenker på det å be andre om tjenester. På en skala fra en til ti – hvor frekk er følgende samtale, ett og et halvt minutt etter at man første gang møtte et menneske?

Setting: Utenfor lærerskolen i Fandriana møter jeg en liten, men absolutt hyggelig, delegasjon fra Universitetet i Stavanger. Vi snakker litt om hva vi driver med sånn til daglig her og der, og så kommer altså dette:

Jeg: “Hvor lenge skal dere være her?”
Hyggelig mann med Stavangerdialekt: “Vi reiser natt til lørdag 15. mai”
Jeg: “Å, da skal vi med samme fly!”
(tenke, tenke, tenke…)
Jeg: “Dere har leid bil hos Hasina, dere? Dere har vel ikke plass i bilen ut til flyplassen på fredag, vel?”

I ettertid ser jeg at samtalen neppe ville funnet sted i Norge, hvor jeg i hvert fall tidvis kan opptre som et beskjedent, veloppdragent individ. Men det å bo ute på landsbygda på Madagaskar uten bil gjør noe med en. Det har vært tre ulike grupper med praksis-studenter fra Norsk Lærerakademi i Fandriana: jeg har haika med alle tre. En gruppe med Hald-studenter på juleferie – Lene og Monika henger seg på. Delegasjon fra Universitetet i Stavanger – haik til flyplassen. I tillegg kommer grov utnyttelse av plass i misjonens og skolens biler.

Og da jeg kom til Tana i går ettermiddag satt det en professor ute på tunet og sa “Det er du som erLene, ikke sant? Kom med bagasjen klokka sju, du, så skal vi laste den inn".”