Denne uka har jeg tatt meg i å tenke “Håper ikke mamma ringer i dag!” Ikke fordi jeg ikke vil snakke med mamma, men hodet mitt har vært fullt av reisetanker som det ville være vanskelig å holde for seg selv. Mamma blir nemlig ganske så snart 70 år, så da passer det fint med en hjemtur. Mamma og pappa vet ikke noe om mine planer, som søster, niese og jeg har sysla med i noen måender nå. Det har nok vært vanskeligst for dem å ikke røpe seg – de snakker jo tross alt en del oftere med mamma og pappa enn det jeg gjør.
Så sitter jeg på Charles de Gaulle, og venter på Oslo-flyet. Er jo selvsagt spent på å komme hjem, men samtidig forvirra. Fransk har jeg jo aldri kunnet, men det siste halvåret har jeg kunnet knote fram noe på gassisk i stedet, så har folk blitt veldig blide. Rundt meg nå er det bare hvite fjes å spore. Tviler på om noen skjønner meg om jeg sier “Azafady, tsy azoko…” Ikke det at jeg hadde trengt det, for her på gate 72 hører jeg mye norsk rundt meg på mange kanter.
Nå ser det ut til at folk har lyst til å begynne køen for å komme ombord, og så er jeg klar for siste etappe før Tina, Kamilla og Mathilde henter meg på Gardermoen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar