torsdag 27. januar 2011

Møte med asfalten

I kveld  var det misjonærmøte. Siden været var fint – og ja, for de som måtte lure på det så har det vært temmelig dårlig vær de siste dagene, og ulljakka måtte fram. Det har sikkert ikke vært mer enn 14 grader. Brrr! Men altså; Anne rektor, Rune Peru-rektor og jeg bestemmer oss for å gå. På veien må vi krysse en forholdsvis stor avenida. Jeg kommer meg trygt over den første kjøreretningen, og klatrer opp på midtdeleren. Når det er klart, hopper jeg ned på gata for å krysse kjørebane nummer to. Og så ligger jeg paddeflat på asfalten. Der jeg ligger ser jeg jo klart det jeg ikke så oppe fra høyden – nemlig at gata på ingen måte er plan. Hjulsporene er sikkert 30 cm dype, og jeg vil dermed tro at hjerne-fot-koordinasjonen min ble satt ut av spill.

Jeg har jo ligget på asfalten i Cochabamba før, men denne gangen kom jeg meg raskt opp; livredd for at bilene som for øyeblikket sto pent og stille på rødt lys plutselig skulle gasse på. Etter et ublidt møte med en motorsykkel for noen år siden (jeg anbefaler ingen å prøve å stoppe en motorsykkel som kommer i 70 km/t med kroppen…) har jeg definitivt fått respekt for trafikken. Jeg halta meg derfor over gata, med skrubbsår på albuen og sønderreven bluse.

I mangel av egen mamma – som jo er noen tusen kilometer unna – fikk jeg låne en annen. Mammaer er best på plastring, så nå har jeg et stoort plaster på albuen. Takk Aud!

Og da jeg kom hjem satte jeg meg på balkongen for å stoppe blusen min. (Kan man forresten stoppe bluser, eller er det en aktivitet som begrenser seg til sokker?) 

1 kommentar:

  1. du og du og du og du.. hva har eg sagt om å holde på sånn når du er på andre siden av verden og vi ikke kan hjelpe deg! du må slutte med sånn, blir helt redd for deg! Må snart komme å passe på deg skjønner jeg?!

    -Kamilla

    SvarSlett