Om jeg ikke har sagt det før, så er det jammenmeg på tide å si det; jeg har verdens beste kollegaer! De er dyktig faglig, og de er også blitt noen av mine beste venner.
I jobbinstruksen min har jeg én oppgave som jeg er veldig fornøyd med; “å ta vare på det sosiale miljøet”. Vi har hatt ganske så mange lunsjer og middager hjemme hos meg, og en gang i blant går vi også ut.
I dag hadde vi trippel grunn til å ta en lunsj ute; kollega Eli hadde bursdag i slutten av april, Sissel for et par uker siden – og dessuten måtte vi ha en liten avskjedsseremoni for Sissel, som skal hjem til Norge noen måneder.
Det som kanskje er blitt yndlingsretten min her i Bolivia, på en delt førsteplass med grilla kalvehjerte, ercharque; tørka oksekjøtt som deretter sprøstekes og serveres med potet, fersk ost og “mote de maiz”, tørka maiskorn som så er kokt opp igjen.
Dette “brettet” her har mat nok 3-4-5 personer. Skjønner forresten at jeg er blitt temmelig “cochala” (det man kaller en fra Cochabamba) når jeg har to blogginnlegg om mat på én dag… Her i byen sier man “vi spiser ikke for å leve, vi lever for å spise!”
Sjef Liliana og kollega Sissel gleder seg til mat –
men først må de nok le og skravle litt!
Sissel var veldig fornøyd med kjede – som passer til alt hun hadde på seg; inkludert støvlettene!
Her er det meste av gjengen samla.
Jeg er utrolig heldig som får jobbe sammen med,
og lære av, denne gjengen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar