torsdag 24. februar 2011

Dagligliv

Det er fortsatt transportstreik her i landet, og skolene er inntil videre stengt. Det hele går rolig for seg; i hvert fall synes jeg det. Når jeg sammenlikner med streiker jeg har opplevd her tidligere, ser jeg virkelig en stor forskjell. Jada – det er bøller som går løs på andres biler, og som kaster stein og punkterer dekk. Men det er mer spredte episoder. Det har vært lite tåregass, og så vidt meg bekjent ikke en eneste gummikule skutt mot demonstranter.

I morgen fortsetter streiken. Foreløpig er det kun taxisjåførene som har hatt noe igjen for denne uroen; i og med at det ikke er noen busser, så må folk kjøre taxi i stedet. Problemet er at det koster mye mer, og de færreste har råd til å fortsette slik i flere dager.

Denne uka har jeg fortsatt visum-prosessen min. På mandag skulle papirene mine være ferdige, så jeg stilte meg opp i kø utenfor migrasjonskontoret. Etter litt vandring endte jeg til slutt opp hos en ganske hyggelig politimann som hadde en del spørsmål om hva jeg skulle leve av mens jeg er her (jeg har forsåvidt forståelsen for at en norsk lønnsslipp ikke er så lett å skjønne seg på), og sa at jeg mangla et stempel på sertifikatet på at jeg er HIV-fri.

I går gikk dermed turen tilbake til medisinmannen for å få stempel.
”Unnskyld, på migrasjon sa de at det mangla et stempel her,” sa jeg forsiktig – jeg husket jo klart hvor sur mannen hadde vært sist.
”Det mangler ikke noe stempel her!” svarte han bryskt.
”Her, ved underskriften din, det er der de sier at det skulle vært et stempel,” prøver jeg å forklare.
”Se her!” sier medisinmannen, “Her står det “stempel”, og her har jeg stempla, og her står det “underskrift” og her har jeg skrevet under!”
”Jamen,” prøver jeg igjen, “migrasjon godtar ikke dette papiret. De sier det mangler et stempel.”
”Her mangler det ikke noe stempel!” sier mannen, mens han begynner å åpne skuffen sin.
Håpet er på vei oppover inni meg, for der nedi skuffen kan jeg se et stempel. Og mens han snøfter enda en gang og mumler “dette stempelet er ikke nødvendig!” stempler han allikvel papiret for meg.

Dermed kan jeg nok en gang vandre avgårde til migrasjonskontoret. Den samme politimannen sjekker papirene mine en gang til, før han spør hvor lenge jeg har tenkt å være. Da jeg sier “3 år”, gir han meg et papir, og sier at jeg bør ta en kopi av det, for det vil jeg ha bruk for neste gang jeg søker. Så da labber jeg ned en etasje, finner kopidama, betaler mine 30 øre og får kopien min. Dette mens jeg tenker på hvor hyggelig det er med offentlig ansatte som frivillig gir fra seg informasjon som er til hjelp i den videre kontakten med offentlige instanser.

I dag har jeg også hatt en riktig hyggelig opplevelse – denne gangen på postkontoret. Der sier damen “Hva kan jeg hjelpe deg med, min dronning?”  Før hun hjelper meg å sende diverse kort og pakker til Norge. Noen kan dermed om en to ukers tid vente seg en liten greie i posten – dersom det kommer fram, selvsagt. Med hilsen fra en dronning i Cochabamba.

Også nordmenn behandler meg godt; i dag har jeg vært invitert på to kakefester! Veldig godt – tusen takk skal dere ha, Elsa og Toril!

1 kommentar:

  1. Lenge leve dronning Lene! :D
    Kjekt når det offentlege fungerer:)

    SvarSlett