“Du kommer sikkert til å gråte mye nå”

har folk sagt til meg i det siste. Mange er nemlig bekymret for hvordan det skal gå med stakkars gassisk-analfabet-Lene nå som Monika reiser. Hun skal hjem til Norge på ferie og etterarbeid, før hun kommer tilbake hit til Madagaskar i midten av september for å begynne sin nye karriere som misjonær i stor bil ;-)

Jeg derimot, skal bli her på øya i nesten to måneder til – og altså aldeles uten Monika. Det blir rart;  de siste ti månedene har vi gjort det meste sammen. På en måte et noe spesielt opplegg; man søker på en jobb, og får med en samboer på kjøpet. Vi var vel spente på hvordan det skulle gå, begge to, men som vi skrev i halvårsrapporten vår til Fredskorpset: “på grunn av våre gode samarbeidsevner fungerer det godt”. Øhh – mottar man ikke skryt, får man skryte av seg selv…

Den siste uka har huset vårt vært et enda større “disaster-area” enn normalt – og det sier ikke så lite. Monika har pakka og pakka, “er denne din eller min, Lene?” og “hvor er skjorta mi, hvor er buksa mi…” har vært et daglig refreng. Det er skremmende hvor mange ting man klarer å tilegne seg på forholdsvis kort tid. Gruer meg allerede til det er min tur til å pakke.

Men altså – gråt eller ei – det blir merkelig å komme tilbake til Fandriana på søndag, til et aledels Monika-fritt hus. Det har vært koselig og lærerikt å dele disse månedene, men nå må jeg være stor pike (ehh, jeg er vel i utgangspunktet 9 år eldre enn henne…) og klare meg selv. Det innbefatter blant annet at jeg på egenhånd på prøve å forstå alle menneskene som kommer på døra for å få hjelp til stort og smått, jeg må bestemme lunsjmenyen aldeles alene, og jeg må se på de ekle delene av “Doktor House” helt mutt, putt alene. Sukk.

Takk til Monika for deling av frokostbanan til yougurten, eksamensretting, høytlesning av nettavisoverskrifter, samarbeid, samatler om livet, havet og kjærligheten – (hmmm, skuffende lite av både hav og kjærlighet til tider i Fandriana, forresten…) og alt det andre – kos deg i Norge!