Så var jeg tilbake igjen i Fandriana – aldeles uten Monika. Søndag kveld lagde jeg meg en utsøkt middag; to nuddel-poser, men med bare en krydderpose oppi. Den ble inntatt foran peisen, mens jeg prøvde å forstå noe av nyhetene.
Mandag var det undervisning hele morgenen. Det er fortsatt kaldt her når sola holder seg borte, så da må vi holde varmen selv. Jeg lærte klassene “Don’s song” – som kanskje noen av dere kjenner som “Hei, jeg heter Knut, jeg har kone, fire barn….” osv. Jeg hadde i hvert fall ikke noen kuldeproblemer etter et par runder med Don; det krever litt å stå foran en hel bøling og skru på knapper med begge hender, knær, rompe og hode! Har dessverre ikke noe bilde – eller kanskje det er like greit uten??
Fattigdama dukka opp ved lunsjtider. Vi har fått litt penger som vi hjelper henne med hver uke. Nå ligger hun noe uker på forskudd, for forrige uke sa hun at hun og ungene skulle til Tana. Jeg ga henne litt ekstra, og slemme meg tenkte for meg selv at da slipper jeg å se henne på noen uker. Så feil kan man altså ta… Jeg ser at jeg ikke akkurat fremstiller meg selv i noe heldig lys når jeg syter over at en fattig dame kommer på døra, og at det kan virke både overlegent, hjerterått og en smule imperialistisk når jeg sier at hun må lære seg å klare seg på egenhånd, og at hun ikke kan komme hit så snart det dukker opp et problem. Men for det første så drar jeg ganske snart herfra, og for det andre er jeg ikke hverken lege eller sykepleier, og er lite egna til å stille diagnoser på syke barn, for det tredje skjønner jeg ikke en brøkdel av hva hun sier, og for det fjerde er det ikke spesielt “bærekrafitg utvikling” at hun venner seg til å komme hit for å få penger i stedet for å jobbe. Var uansett ganske fornøyd med å sende henne avgårde i går uten en eneste ariary – kun med et par paracet. Vet ikke om det er så innmari bra å drive med medisinutdeling heller, men det er akkurat som om hun ikke er innstilt på å gå med mindre hun får med seg noe – og jeg ender litt opp med å kjøpe meg ut av situasjonen. Ikke bra, jeg ser den…
Lyspunktet var at gartner Remy kom med nyhøsta ruccola-salat. Den salaten har Monika gått og sikla på lenge, og nå ligger den på kjøkkenet mitt – det som ikke ligger nedi maven min da, som ble brukt som tilbehør til pizza i dag…
På ettermiddagen hadde fjorårs-studentene presentasjon av “hovedoppgave” som de har skrevet. Høytidelige greier, men kommisjon og menn i dress og det hele. Jeg skjønte at hun første snakka om undervisning for jenter, og kanskje nummer to hadde om inkludering, men det var vel i grunn det jeg fikk med meg. I sånne situasjoner blir jeg irritert på meg selv fordi jeg ikke har klart å lære meg dette språket! DusteLene!
Om kvelden var jeg klar for å vise film på “English Club”, men jeg sto der aldeles alene, så da gikk jeg hjem i stedet. Etter en stund dukkka to av fjorårsjentene opp, så da ble det te, kjeks, peis – og ikke minst; jeg har funnet noen å spille ligretto med! O lykke!
Klokka ni var jeg selvsagt stup trøtt – langt på kveld, må vite, så sånn omtrent fem over ni snorka jeg lykkelig; med øreproppene på plass. Har nemlig en teori om at alt jeg ikke hører ikke eksisterer – en slags strutseholdning. Ikke spesielt smart, kanskje, men så lenge jeg ikke hører kakerlakker, mus, hekser (det er visst mange av dem ute nattestid for tida) og andre uhumskheter, så kan de heller ikke gjøre meg noe. De nye øreproppene mine er dessverre litt i overkant effektive, så da ei venninne ringte for å skravle hørte jeg ingen ting. Skal aldri mer skryte av at jeg alltid hører telefonen fordi den ligger ved siden av meg! Beklager Nina – håper du prøver igjen!
I dag før lunsj dukka det opp en mor med voksen sønn jeg aldri har sett før. Sønnen hadde proteser på begge bena, og mor snakka. Jeg skjønte mer eller mindre hva hun sa; hun ville, som så mange andre ha hjelp, men jeg fikk ikke med meg detaljene. Nabo Naina kom forbi, og var villig til å hjelpe meg litt med oversettelse. Da forsto jeg at jeg hadde forstått. Jeg skjønner at det ikke er så greit å være handikappet på denne øya; det er ikke akkurat noen velutviklet velferdsstat vi snakker om, men jeg synes allikevel at det er noe drøyt å dukke opp på trappa til et fremmed menneske og spørre om å få en million. Jada, vi snakker ariary og ikke kroner, men det er allikvel rundt 3000 kroner. Med Nainas hjelp fikk vi forklart at det nok ikke var aktuelt å bidra med slike beløp. “Om jeg kanskje kunne hjelpe med "vola kely”?” spurte damen. Jeg pressa litt på for å finne ute hva hun la i begrepet “litt penger”. (Til folk som kommer gir vi ofte fra 200 til 2000 ariary til mat eller medisin). For denne damen var definisjonen av “litt penger” 500 000…
Som en oppsummering til Monika: Det har gått bra hittil; klarer å si nei til folk som vil ha penger, får ruccola levert på døra, leverer ut og arrangerer control continue, har funnet diplomene med feil på så jeg kan rette dem opp, og har startet å lage en haug på senga di med gjenglemte ting som jeg skal sette igjen i leiligheten din i Tana. Nyt sommer-Norge!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar