Juleshopping

Jada – jeg vet at det er juli, men det er jo i hvert fall litt jul i navnet på måneden. Det begynner å gå opp for meg at det ikke er så lenge til jeg skal hjem – og før jeg kommer så langt er de fleste helgene opptatt. Så dermed er jeg altså på tur til Ambositra. Siden det var lørdag, tenkte jeg at jeg skulle la vekkerklokke være vekkerklokke, og sove til jeg våkna. Du verden for en forskjell det utgjorde! Klokka 06.34 var jeg oppe – klar til å ta oppvaska…

Det er koselig i Fandriana på lørdager, for da skal alle på markedet. Og selv om jeg har klaget litt på mangel på nære venner i landsbyen, har jeg jammenmeg opparbeida meg en god del bekjente, så på veien inn til markedet hilste jeg til høyre og venstre, og småprata med all gassisken jeg kan. En mann jeg gikk forbi på veien hadde forresten en striesekk over skulderen. I det jeg passerte grynta plutselig sekken; det var nok en griseunge på vei til markedet… Da jeg kom til bussene var det litt skuffende å oppdage at selv om bussmannen smilte stort og ikke ville slippe hånda mi, så hadde han glemt navnet mitt. Også han som fridde for bare noen måneder siden?!  Men plass på bussen fikk jeg, foran til og med. Det betydde selvsagt kun at jeg var førstemann på lista, og at det sikkert ville ta sin tid før den kjørte, så jeg spurte om jeg kunne vente på SFM. “Jada, det er greit, bussen går klokka halv ti.” Klokka var nå kvart på ni, og jeg hadde mine tvil om at det ville komme noen buss om 45 minutter. Det gjorde det heller ikke, men sola skinte, jeg hadde bok, og mange kjente gikk forbi der jeg satt ved vannposten. Og bussen var bare en time forsinka!

Jeg har lasta ned en halv årgang med “Herravdelingen” til ipoden. Det er både fint og litt dumt. Fint fordi det er morsomt, dumt fordi det føles litt teit å sitte på bussen alene med propper i ørene og flire. Men tida går fortere – vips var jeg i Ambostra, på vei til hotellet “mitt”.

Koselig å komme til en liten by hvor folk husker deg. Er liksom ikke så ofte du opplever i Askim, feks, at folk i butikken sier “Å, det er du som er fra Ski, det?” Her skjer det – folk vet at jeg jobber i Fandriana, og de lurer på hva som har skjedd siden sist. Da jeg spiste lunsj på en kafe dukka det forresten opp en fyr som ikke kjente meg. Han snakka til meg på fransk, og jeg forklarte pent på gassisk at det språket kan jeg ikke. “Norveziana ianao ve?” spurte han da; “er du norsk?”. Så hvit og ikke-fransktalende = norsk. Så da vet du det!

Nå ligger jeg i senga mi. Middagen er inntatt på rommet; det bryllup i spisesalen, så da fikk jeg roomservice i stedet. Julegave til mamma er innkjøpt. Den fant jeg øverst i en hylle i en liten butikk. Det vil si – den stakkars gamle damen i butikken måtte kravle opp på en stol og vippe den ned for meg. Så en gammel dame risikerte liv og lemmer for at en annen gammel (?)  dame skulle bli glad. Er det ikke ofte slik det er her i verden?