Medmenneske?

Idag har det banket på døra mi ni ganger. Det er koselig at folk kommer på besøk, men åtte av disse ni gangene har det vært folk som kom for å be om hjelp. Dette er, som jeg vel sikkert har sagt noen ganger før, et fattig land, og folk sliter med å brødfø familien sin. Det er ikke alltid så lett. Allikevel synes jeg ikke det er helt uproblematisk at de kommer hit for å få hjelp. På et rent personlig plan er det til tider frustrerende å bli betraktet mer som en døgnåpen bank enn som et menneske, men jeg kan jo på sett og vis forstå det. Jeg har jo mulighet til å hjelpe, jeg har penger – og mat. Og det er forsåvidt ikke noe problem å dele ut penger, og mat for den del, til både den ene og den andre som banker på døra, men er det riktig? Jeg har lest litt om nestekjærlighet i det siste, og sist nå leste jeg i et prosjektdokument om “Christian charity”. Men hva er nå egentlig det? Er det å dele ut, eller er det på en eller annen måte å prøve å hjelpe til med å skape mer varige løsninger? Jeg drar herfra om noen uker – hva gjør ungene som kom på døra og spurte om brød i dag da?

Det er vanskelige spørsmål og problemstillinger, og jeg kjenner at jeg kommer til kort, og at jeg blir frustrert og sur – og at jeg sukker dypt hver gang det banker på døra. (Helst bankes det forresten på døra når jeg sitter på do – noe som ikke gjør sukkingen mindre inderlig…)

I bunn og grunn handler jo dette om de virkelig store spørsmålene; om rik og fattig, om hvorfor noen av oss ble født i et land som Norge, mens nesten alle andre i verden var så mye mindre heldige. Når vi nå en gang, aldeles ufortjent og uten å ha gjort noe for det, har fått så mye på så mange måter, har vi ikke da et ekstra ansvar i verden for alle de andre som ikke fikk de 2000 da de passerte Start, men i stedet måtte gå rett i fengsel – eller noe i den duren? Jeg synes som sagt dette er vanskelig. Alle gode svar, råd og tanker om hvordan jeg på best mulig måte kan være et medmenneske tas imot med takk!