Det er eksamenstid på lærerskolen. I løpet av seks dager skal studentene gjennom tolv eksamener; ganske intensivt.
I ettermiddag var det min tur til å ha “dovakt”. Jeg tok med meg et pledd, en stol og en bok og satte meg under det store treet ute i gården. Jeg regnet med at det ville bli en stille vakt, for faget var engelsk, og jeg begynte å få en stygg følelse av at jeg kanskje hadde overvurdert studentene en smule da jeg lagde oppgavene. Jeg hadde rett i at det ikke var mange som hadde behov for, eller tid til (?), noen luftepause, men etter en drøy time var de første ferdige. Det var en lettelse at det gikk såpass tid, og en enda større lettelse at det var de “flinkeste” som kom først; da var det i hvert fall ingen som hadde gitt opp! Det var ingen som kom gråtende ut heller, tvert imot kom det en jentegjeng hoppende mot meg mens de ropte “Thank you, thank you!”. Ikke verst for en lærer å høre etter en eksamen!
Innen de siste kom ut etter nesten tre timer mens de mumlet “sarotra be!” (veldig vanskelig) var jeg temmelig frossen tross i mine doble sokker, stilongs osv. Det er vanskelig å kle seg for tida; når sola er framme brenner det, når den er borte er temperaturen og vinden som en dårlig påskeferie på fjellet… Men nå er jeg på plass foran peisen med pleddet rundt meg, og sitter og lurer på hva sensor kommer til å tenke om prestasjonene i engelsk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar