fredag 27. august 2010

Bonde i by’n

En av kveldene her gikk jeg tur med noen av de gassiske Fredskorpserne. Da fortalte jeg at når jeg kommer til Tana så føler jeg meg som en “bonde i by’n”; jeg går rundt med halvåpen munn og kikker med store øyne på alle de store husene, menneskene, bilene og livet. De syntes det var et ustyrtelig morsomt uttrykk, og øvde på det.

Nå har de reist; i morges la de i vei på sin 26 timers bussreise, mens jeg virkelig er bonde i by’n. Siden det blir for mye stress å kjøre helt ned til Fandriana for deretter nærmest å snu i døra for å reise tilbake til Tana og Norgesflyet, blir jeg her i Diego noen dager ekstra. Engelen Hasina i Fianar har ordnet opp og bestilt hotell og henting og fly og det hele til meg, så i dag ble jeg hentet på Hotel Colbert og kjørt til Hotel Allamanda. Og det er her bonde-følelsen begynner. I det jeg kommer inn i respensjonen får jeg tildelt en kald, vår klut; gjesten føler vel sikkert behov for en svalende liten vask i det varme været? Og så får jeg litt fersk fruktjuice mens jeg fyller ut gjestekortet. Deretter går vi ( en resepsjonist, to bærere – og jeg har ikke sååå mye bagasje – og en bonde) ned til suiten min, hvor jeg får en guidet tur for å bli kjent med safe og minibar og internett og vifte og aircon og alt det andre. Rommet, eh, unnskyld suiten, er noen hakk større enn en gjengs studenthybel, og har store vinduer og dører rett ut mot havet. Utenfor verandadøra ligger nettopp verandaen, og det er bare noen skritt bort til bassenget og solstolene, og derfra en liten trapp ned til den private stranda. Bonde prøver ikke gape for mye, men munnen har en tendens til å være litt halvåpen.

Her på hotellet er det også en av landets beste restauranter, så den måtte jo testes ut til lunsj. Men hvordan er det nå, tenkte bonden der hun satt ved bordet; jeg bor jo her, skal jeg da betale hvert måltid, eller skal jeg betale alt samla til slutt? Skal jeg be om regninga, eller er det et annet ord når man bare skal skrive romnummer? Det er ikke greit dette, og det blir ikke bedre av at “tout le monde” snakker fransk – minus bonden, da, som på ekte bondevis mumler på gassisk. Og her er det ikke fancy hovedstadsgassisk med sære r’er, eller svungen Tuleardialekt – det er ekte bondsk.

Men maten var nydelig, utsikten fra restaurantterassen ved havet upåklagelig, og jeg fikk signert regningen. Nå sitter jeg inne i suiten og hører på dønningene, og bekymrer meg litt for den eneste jeg har møtt så langt som er like unnseelig som meg; på kjøkkenet har det nemlig flytta inn en liten grågrønn firfirsle. Men her kan den jo ikke bli, for her er det jo ikke noe firfislemat. Får se i morgen om jeg klarer å lokke ham ut til storbyfetter’n med fancy farger som bor utenfor her.

DSC00184 Fancy storbyfetter i kledelige farger

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar