tirsdag 24. august 2010

1200

kilometer er det fra Antananarivo til Antsiranana – også kjent under navnet Diego Suarez. Klokka halv tre lørdag ettermiddag kjørte vi i vei. Jeg hadde grini meg til å få sitte på med skolebilen. Jeg visste at vi ikke akkurat skulle kjøre på fin motorvei alle kilometerne, og tenkte at det sikkert ville være bedre å sitte på med en firehjulstrekker enn en gammel minibuss. Et av argumentene jeg brukte var at jeg kunne være reservesjåfør – jeg har jo tross alt kjørt stor bil på hullete, humpete, gjørmete vei før.

Veien var atskillig bedre enn jeg frykta, og natten var ikke så mørk, for en stor fullmåne hang over oss. Nærmere tre på natta ser jeg at Charles sjåfør begynner å bli veldig sliten, så jeg sier at jeg godt kan overta om han vil hvile. Det faktum at han tok imot tilbudet sier vel en del om hvor trøtt han faktisk var… Jeg setter meg bak rattet, og bilen som tidligere har vært full av hyggelig småprat blir plutselig helt tyst. Jeg vet ikke om de var så vettskremte at de ikke turte å prate? I ettertid har jeg fått vite at de trodde det bare var en spøk at jeg kunne kjøre, og kollega Hari var så overraska at han fant fram mobilen for å ringe til Richard i en av de andre bilene: “Hun kan jo kjøre, jo!”

Vi var tre biler i følge – men kjører oftest samla om natta pga sikkerhet. Jeg fikk ligge i midten, og sjåføren foran blinket i vei hver gang det var en hindring, kuer, broer, andre biler osv, så dermed var det en fryd å følge etter.

Jeg var den heldige vinneren av “hundevakta” – var det ikke det den ble kalt til sjøs? Jeg satt til ratts fra tre til seks, først i et utrolig måneskinn som deretter gikk over i en vakker soloppgang.

25 timer på veien er langt, selv om vi småstoppet mange ganger og vannet atskillige trær og busker underveis. Skal innrømme at jeg er ganske glad for at jeg skal fly tilbake…

Men nå er jeg altså på plass på Fredskorpskonferanse her i Diego, med gassiske og norske Fredskorpsdeltakere og deres partnere. Hovedspråket er fransk – som jeg jo egentlig ikke kan, mange kommentarer er på gassisk, som jeg jo heller ikke er noen kløpper på – men i pausene er det hovedsaklig norsk og engelsk det går i. Gassere er noen racere til å lære norsk – selv med bare seks måneder i Norge snakker de bra. Nesten flaut da å snakke så dårlig som jeg gjør. Men det blir noen fine samtaler; jeg skjønner en god del fransk, men kan overhodet ikke snakke, derimot kan jeg snakke litt gassisk, men skjønner ikke alt. FK-kollega Helga i Tulear har det litt omvendt, så under lunsjen i går hadde vi en kjekk samtale med sjefen hennes; Helga på fransk, jeg på gassisk og han snakket en blanding. Språk handler jo først om fremst om kommunikasjon – og det fikk vi jo til!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar