Vi har fått naboer igjen, og det er jo veldig koselig. Fire tredjeklassinger fra lærerskolen på NLA er her for å ha fire ukers praksis på barneskolen EPLAF like i nærheten av oss.
Siden vi skal på tur til Antsirabe neste uke (neida, mamma, jeg reiser ikke hele tiden – jeg jobber litt innimellom, selv om det kanskje ikke virker sånn!), fant vi ut at det ville være supert å kunne bruke disse studentene som vikarer i engelsk på den videregående skolen (KLAF). Vi fikk klarsignal fra rektor på KLAF, og i går var jeg og snakka med rektor på barneskolen, for å sjekke om det var greit at vi lånte studentene litt. Vanligvis er jeg heller feig, og sender Monika ut på sånne “snakke-oppdrag”, men siden jeg nå tross alt hver dag som språklærer sier at “det er viktig å bruke språket for å lære det”, tenkte jeg at det var på tide å leve som jeg lærer. Jeg tok derfor med meg ordboka og vandra opp på EPLAF, fant rektor – og tror at jeg har fått klarsignal på å bruke studentene som vikar. Sikker kan jeg selvsagt ikke være med mine språk-kunnskaper…
I dag skulle de i hvert fall være med oss i timen for å bli litt kjent – og som de gode lærerspirene de er, ville de gjerne observere den første dagen. Både Monika og jeg var en smule nervøse ved tanken på å bli observert av våkne studenter som har pedagogikken forholdsvis fersk, men det er jo spennende også.
Student Monica ble med meg i min hyggelige lille klasse, med bare 32 elever (den andre klassen har 52…). Det er en flott og positiv gjeng, selv om de vel ikke kan sies å være kløppere i engelsk enda. Men de skjønner nå stort sett hva jeg mener – i hvert fall om jeg sper på med litt drama og miming for å forklare hva jeg mener.
Min selvfølelse har nå i hvert fall steget maaaaange hakk etter at student Monica etter timen sa “Du er en sånn lærer jeg vil bli!” Takk til Monica for det – og lykke til neste uke, når du får hele gjengen for deg selv!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar