18 kilo julegave

Jeg skulle jo hjem til jul, og kunne ha med meg to kofferter. Det meste av vinterklærne er fortsatt i Norge, så da tenkte jeg at nå kunne jeg endelig ta med noe pappa hadde ønska seg.

Da mamma og pappa besøkte meg i Bolivia for ti år siden, forelska nemlig pappa seg – i en grill. Han lagde til og med en arbeidstegning, men har aldri kommet så langt at han fikk smidd den sammen. Dermed tok jeg turen i fengselet. Fanger i Bolivia må nesten jobbe mens de soner, ellers har de ikke penger til å kjøpe mat og andre ting man trenger. En del fanger lærer nye håndverk i tiden i fegselet. I det ene er det mange gode snekkere som lager de flotteste senger og hundehus, og i det andre smir de griller. Eller kanskje de sveiser? Jeg er jammen ikke sikker.

Jeg tar nå en taxi ned til byen og vandrer nedover en av hovedgatene. Utenfor fengselet står grillene på rekke og rad. Noen er store nok til en  middels ku, andre er litt mer hyttevennlige i størrelsen. Jeg har målt kofferten, så nå tar jeg fram målebåndet for å forsikre meg om at drømmegrillen går ned i kofferten. Så går jeg til hovedinngangen for å finne en politimann:
”Hva gjør jeg om jeg vil kjøpe en grill?” spør jeg.
”Da plukker du ut grillen, og så sier du fra, og deretter roper vi opp fangen.”
Politimannen blir med ut på gata og spør meg hvilken jeg vil ha.
”Den!” sier jeg og peker.
”Du er sikker på at du ikke heller vil ha den, da?” spør politimannen og peker på en annen grill av samme størrelse.
Den eneste forskjellen jeg ser er i grunn fargen på sveiva, så det er ikke så farlig for meg. Noen tanker får jeg om at de ikke er så interessert i å få fange nummer en ut på den trafikerte gata, eller kanskje politimannen har en god avtale om prosenter med fange 2? Han går nå uansett inn igjen og roper på sveisefangen min. En kjekk ung mann kommer ut, og frigjør grillen min fra lenka den er festa til. Så viser han meg hvordan jeg slår den sammen og setter den opp igjen, før jeg betaler ham.

Før jeg går, spør jeg “Vet dere hvor mye den veier?” Jeg har tenkt at den kanskje veier en seks-sju kilo, den er jo lagd av jern.
”18 kilo,” svarer politimannen.
”Oi!” svarer jeg, “det går vel kanskje akkurat i kofferten?”

Vel hjemme skal grillen ned i den store, røde kofferten. Det jeg ikke helt hadde tatt med i beregningen var sveiva på siden, men etter en del lirking og oppgitt stønning kan til slutt den røde lukkes godt igjen.

Når jeg kommer hjem til Ski og åper opp, ser jeg at det har vært noen nede i kofferten og snusa litt rundt. Jeg kan vel se for meg at sikkerhetsfolka har stussa ved gjennomlysning, de har vel lurt på hva slags våpen jeg hadde med til jul…

Drømmegrillen til far, ferdig satt opp, med lekker oransje sveiv til å justere høyden på rista i forhold til kullet. Her skal det bli grillfest på hytta, tror jeg.

Sinte-Lene

Jeg kjenner at “Sinte-Lene” har kommet på besøk. I Aftenposten i dag leste jeg “Vi gir blaffen i gjenglemte klær”; om hvordan en skole hadde samla sammen 14 søppelsekker med gjenglemte klær. De inviterte elever og foreldre til å komme og se, og plukke med seg det som poden hadde glemt. Elevrådet hadde hjulpet til, og ei av jentene sa “Det er jakker her som vi vet koster over tusen kroner”.

“Hmmm,” tenker jeg.

Men så tenker jeg litt videre. Det er selvsagt mulig at mine venner er ekstra prektige, men jeg tror ingen av dem hadde latt være å lete etter jakker, gensere, skjerf og luer som de håpefulle har lagt igjen. Så hvem er disse foreldrene og barna som etterlater seg 14 sekker med klær på én skole i løpet av ett semester? Det er selvsagt flott at Frelsesaremeen får overta dette, men… Det henger igjen et “men” her, føler jeg.

Det ble argumentert med at problemet ikke var moralsk, men at klær er blitt så billig at i Norge at det er enklere å kjøpe nytt. Ikke et moralsk spørsmål? Om man istedet for å lete etter klær man glemmer på skolen heller kjøper nytt, så er det da så absolutt et moralsk problem? Hva er det ellers?

“Hmfr,” snøfter Sinte-Lene.

Kulturstudie

I går var jeg invitert i bursdag. To veldig søte jenter fylte sju år, og det må jo feires! Barnas mor er ikke norsk, men sør-amerikansk, så det gjør jo at jeg føler meg litt ekstra hjemme. Siden det er rett før jul var barne- og voksenbursdagen slått sammen, og ei av jentene sa fornøyd: “Det kommer 35 i bursdagen vår!”

Som vanlig var det dekka opp med mat nok til å mette alle som er invitert, og det meste av slekta deres i tillegg. Det var pølser og pizza til barna (og forsåvidt oss voksne), det var reker med sursøt saus, rekesmørbrød, røkt kolje med rekesaus, lune poteter, baguetter, frukt, muffins, snacks, sjokolade – og ganske så mye mer. En Cochabambiner hadde vært svært lykkelig (i Cochabamba sier man stolt: “Vi spiser ikke for å leve, vi lever for å spise!”)

Klassekameratene til jentene løp lykkelige rundt, de dansa litt i “diskoteket”, så litt på film, spilte ball og hadde det flott. Vi voksne hang rundt, skravla på norsk og spansk, erta hverandre og lo. En “etnisk norsk” pappa var tøff nok til å være med på hele gildet. Tror han var ganske så fornøyd med serveringen, og også med å få spille litt ball med ungene. Det skal sies at det ikke er bare-bare å dukke midt opp i en “latino-fest”. Man kan si mye om slike sammenkomster, men traust er i hvert fall ikke et ord jeg ville bruke.

Vi koste oss altså, både store og små, men så kom tiden da barnebursdagen var over. Mammaer og pappaer begynte å komme for å hente sine håpefulle. Det var her kulturstudien kom inn i bildet: Inne i huset 12-15 voksne mer eller mindre latinos, med forholdsvis høy latter og mye fakter. I gangen sto 6-9 “norske” foreldre. Luene var trukket godt nedover øra, skjerfet var stramt  og godt i halsen, og hanskene kom ikke av hendene. De fikk tilbud om brus, om kaffe, kake, mat – og ikke minst om å komme inn. Det er lite respons. Litt forsiktig risting på hodet. Ei søt columbiansk dame tilbyr litt mat og drikke til ei norsk mamma, og får et bryskt “Nei! Jeg skal ikke ha!” tilbake.

Til slutt våger noen seg innover i stuene for å lete etter poden, men en kaffekopp er de definitivt ikke interessert i.

Det snakkes ofte om integrering her i Norge. “Innvandrerne må integreres!” er omkvedet. Men hvordan i alle dager skal man kunne integreres når det er så vanskelig å bli kjent med kulturen man ønsker å bli en del av? Ei av damene sa “Jeg har bodd i Norge i 7 år, men jeg har ingen norske venninner.”

Men så finnes det noen som gjør noe med saken. Foreldrene til ei venninne skal feire første juledag sammen med en gjeng eritreere; da blir det en blanding av familie og gamle juletradisjoner, og nye venner og en internasjonal vri på julen.

Jeg tror mitt juleønske i år er at vi alle kan finne fram smilet vårt, hilse på hverandre, og aller helst snakke med hverandre; selv om vi i utgangspunktet virker svært forskjellige.

Is og dusj og fall

Jeg er kommet vel hjem til landet med is, regn og vind. I dag morges var det lite behov for frokost-tv og slikt, for når vi kikka ut av vinduet hadde vi full utsikt til action; bilister som prøvde å kommet seg opp en heller glatt bakke. De svingte ut i veien, kjørte på, kom seg litt opp i bakken, begynte å skli, måtte rygge nedover, litt opp i bakken på andre siden og så prøve igjen. De som var heldige, da. De som ikke var fullt så heldige ble stående mer eller mindre på tvers. Godt da at grøfta ikke er dyp, og farta ikke er stor – det ble ingen skader; kanskje unntatt noen sår i selvtilliten for enkelte…

Selv fikk jeg også testa glattføret – men ikke ute på veien. Jeg har jo tidligere skrevet om at man føler seg sårbar når man er naken i dusjen. Man er ikke mindre sårbar når man sklir i badekaret, ikke klarer å gjenvinne balansen, tar borti glassveggen for å holde seg på beina – glassevggen er hengsla og vipper utover i rommet, kroppen følger etter, over kanten på badekaret. Og så lå jeg der da, med ei skinke som sikkert kommer til å bli temmelig blå etterhvert. Men i likhet med bilistene på veien, var også her den største skaden på selvfølelsen.

Nå skal pappa kjøpe sklimatte til badekaret…

Shopping

I ettermiddag hadde jeg litt tid, så da kunne jeg få unna litt handling som jeg har tenkt på en stund.

Først til skredderen. Han holder til i en av byens verste gater når det kommer til trafikk. Taximannen og jeg var enige om at det var greit å prøve å slippe unna de verste køene, så vi valgte en annen gate. Veldig hyggelig sjåfør, som hverken spurte meg om hvor jeg var fra, om jeg var gift, hvorfor jeg ikke var gift og om jeg kunne tenke meg å gifte meg med en bolivianer osv osv. Derimot snakket vi om trafikk, om viktigheten av å stoppe på rødt lys, å ta hensyn i trafikken, og å vise smidighet. Alt i alt tema som ikke akkurat er dagligkost, kan man si.

Da jeg kom til skreddermannen min var min nye gamle kjole ferdig. Det skjedde nemlig en mindre katastrofe her for noen uker siden. Jeg skulle lede søndagsmøtet i kirka. Jeg var heldigvis tidlig ute, for da jeg kom inn i kirka, kjente jeg at det var litt luftig rundt bakpartiet. Den fine fretex-kjolen min hadde rett og slett spjæra. Noe morkent stoff, sannsynligvis, kombinert med at jeg ikke heiste opp kjolen da jeg satte meg inn i den høye bilen min. Men da er det fint å ha en flink skreddermann, som tar gamlekjolen og bruker den som modell for å sy en splitter ny en. Lykke!

Så gikk jeg oppover mot markedet som ligger i gata 25 de mayo. Der har de mye rart; første post var å stoppe hos en dame som satt på gata med alle fjernkontrollene, kalkulatorene, batteriene og kablene sine. Der fikk jeg kjøpt en ny strømkabel til pc’n min – den tredje (kabelen altså…) Deretter gikk jeg litt lengre bort i gata, og der satt en mann foran boden sin med diverse isenkram, og han hadde jammenmeg gaffateip (nytt intenst forsøk på å få myggnettet, som jo egentlig er et nattsvermernett, til å sitte på plass foran vinduet. Se ev. forrige innlegg…) Ved siden av gaffa-mannen var det en dame som solgte hårbøyler og spenner, så nå kan jeg få unna det superlange håret mitt… To boder bortenfor fikk jeg tak i gafler – jeg fant jo brått ut i går da jeg hadde 12 til middag at jeg bare hadde seks gafler. Nå kan jeg invitere mange!

Noen ganger savner jeg litt å kunne gå inn i en ordentlig butikk, men det er nå samtidig deilig med disse små bodene hvor de har et aldeles utrolig utvalg på minimal plass. Det er jo dessuten flott å kunne støtte et virkelig lokalt næringsliv!

Mestring

Tidlig fredag morgen – i dusjen. Lene våkner brått da hun ser noen bevegelser i vinduskarmen. Kan det være? Ja, det var visst akkurat det det var. En nattsvermer. Dusjen er et skikkelig dårlig sted å møte nattsvermere når du har en godt utvikla fobi. Det er noe med å møte det du kanskje er mest redd for i verden – i naken tilstand. Du stiller på et vis med et handicap.

Lykken var at jeg var nesten ferdig, så med øynene stivt festa på vinduskarmen fikk jeg av de siste såperestene og skynde meg ut.

Så kom spørsmålet, da; skulle jeg lukke døra til badet godt igjen, slik at jeg mer eller mindre hadde kontroll på udyret, eller skulle jeg holde døra åpen, og håpe på at den forsvant gjennom det halvåpne soveromsvinudet? (For de som har fulgt bloggen og vet om nettingen foran vinduet; gode tips på hvordan jeg skal få den til å sitte tas imot med takk! Nå er det så mange små hull i veggen etter tegnestifter som har falt ut at huseieren sannsynligvis kommer til å anklage meg for å ha starta termittkoloni eller noe i den stilen. For tiden er nettingen festa med lærertyggis; ei klyse på veggen og ei på nettingen, press godt sammen – og håp at det holder…)

Nå er det blitt kveld, og jeg er endelig hjemme fra jobb. Da kommer jeg på nattsvermeren. Egentlig utrolig at jeg har klart å glemme den. Jeg vet at Marianne i 5. etasje ikke er hjemme, og jeg tør definitivt ikke å gå til noen av de andre naboene og spørre om hjelp til å knerte en dusj-nattsvermer.

Det er da jeg tenker at det er på tide å bli voksen. Skritt en blir å sjekke om den fremdeles er der. Denne gangen har jeg en fordel; jeg er ikke naken. Du verden så mye mindre sårbar man føler seg da! Utstyrt med en ganske tjukk klut våger jeg meg inn i dusjen. Og der i vinduskarmen ligger det, det ekle udyret. Jeg puster dypt inn, strekker ut hånda, og skal legge kluten over monsteret. Ved første forsøk vil ikke armen helt adlyde, men andre gang klarer jeg det. Jeg løfter på kluten, og ser en liten støvsky, men ser også at fienden min ligger igjen. Jeg klemmer en gang til, og denne gangen er vinduskarmen tom da jeg løfter kluten. Jeg skal riste fobiutløseren min ned i do, men det er ikke noe å riste, for han (det er helt sikkert en han!) ligger på gulvet. Men i og med at det ikke er så mye som den minste lille vingebevegelse klarer jeg å bøye meg ned, får krypet inn i kluten, og så er alt klart for å skylle ham ned. Men han sitter fast. Jeg prøver å riste litt til, men der sitter’n. Til slutt må jeg dytte litt med en finger. Kroppen min er full av gåsehud, jeg er litt kvalm og skjelver – men årsaken til alt dette ligger nede i doskåla, og blir raskt skylt ned.

Kanskje jeg er voksen nå?

Pensjon

I våres satte jeg meg inn i en av de faste taxiene som holder til utenfor porten. Sjåføren var godt orientert, og visste både mer eller mindre hvor jeg jobba, og at jeg jobba for en utenlandsk misjonsorganisasjon. Så spurte han: “Den unge gutten som bor her i bygget, er det sønnen Deres?” Først ble jeg litt paff, og så ble jeg en smule fornærma, før jeg begynte å tenke litt, og fant ut at Preben voluntør på 20 jo faktisk kunne ha vært sønnen min om jeg hadde begynt produksjonen i “normal” boliviansk alder.

I går var vi på kurs, og en av deltakerne kom bort til meg og spurte: “De unge damene, er de fra samme land som deg?” Jeg kunne svare bekreftende på at Elsa og Elisabeth (henholdsvis rektor og lærer på den norske skolen) var norske. Så kom neste spørsmål: “Er de døtrene dine?”

Så nå har jeg innsett at i og med at jeg brått har døtre i tredveårsalderen, så er det vel bare å forberede papirmølla for å søke pensjon fra NAV…

Råning?

I morgen er det “Reformasjonsdagen” – en dag jeg aldri har vært med og feira i Norge, men her i landet er det en viktig merkedag for kirka. Så etter Luther-foredrag, preken og spilling og synging av “Fremad Kristi hærmenn” og “Vår Gud han er så fast en borg”, var Elsa jeg klare for å finne på noe helt annet. Jeg hadde bil, så dermed bestemte vi oss for en rånetur for å utforske nye steder. Det må vel innrømmes at vi ganske kjapt innså at vi er kommet i en alder hvor det vi bedriver ligger temmelig langt unna råning, og i grunn likner mest på en god gammeldags søndagstur. Kamera var med, så her kommer noen inntrykk. De fleste av bildene er tatt gjennom ruta, i fart – for vi var jo tross alt på tur, men dere kan jo dele noen av opplevelsene våre.

 

Fint kjørevær er viktig på søndagstur; litt overskya, men ikke regn. Det var til og med et langt stykke med asfalt!

Elsa er fast sjåfør, men ble litt unkonsentrert innimellom når det dukka opp mange kuer på begge sider av bilen. “Fine jur"!” sa bondedattera med kjennermine.

Vi kjørte forbi byens vannrenseanlegg, og akkurat godt lukta det vel ikke…

Masse fint og grønt langs veien, men oppe i åsene er det mye mer goldt.

Da er vi over på grusveien, men veldig fin vei var det!

Maisen var også fin.

Flotte damer som bærer tungt.

Er det rart jeg er glad i dette landet? Bare se på fargene!!

 

Fint, gammelt adobehus, med flotte porter. Av skiltet til venstre for hovedporten skjønte vi at dette var den gamle insemineringsstasjonen (hvis det er det det heter…).

To kompiser som kikka litt rart på oss (og de var vel ikke de eneste som gjorde det…)

Et fascinerende fenomen; dette er faktisk en plante som vokser på telefon/strømkablene. Noen kan bli ganske så store.

En annen liten kompis, som ikke virka like fornøyd med livet, men han verdiget allikevel fotografen et blikk.

Stor kaktus, med frukt. Vi gikk ikke på slang denne gangen heller. Flinke, ordentlige jenter, nemlig! Men så begynte regnet…

Og vi kom til slutt til Quillacollo, i det området der Urkupiña-festen feires hvert år.

Bidrag

Jeg fikk en kommentar på forrige innlegg:

“Kan du ikke organisere en liten privat innsamling ? Oppgi et kontonummer, så kan vi blogg-følgere få lov til å bidra litt ?”

Om du føler for å bidra med en slant, kan du ikke sende meg en mail, så kan jeg gi flere detaljer!

lenevaa@yahoo.no

Trygghet

I dag morges da jeg kom inn i heisen, så jeg et oppslag med overskriften “Et ønske om solidaritet”. Nattevakta vår her i blokka har vært i en ulykke, og har ligget på sykehus siden lørdag. Han er blitt operert, men for hver dag stiger regningen, og familien har ikke så mye penger. Derfor ble alle beboerne bedt om å bidra.

Da jeg kom ut snakka jeg litt med hovedvakta vår, Clemente. Han fortalte at Moises hadde blitt påkjørt av en motorsykkel på lørdag kveld, og at lårbeinet var brukket på flere steder. Legen vil gjerne sette inn en plate, men det er usikkert om det finnes nok penger til det.

Mens Clemente fortalte, kjente jeg at det verka litt i beinet mitt – jeg vet jo litt om hvilke konsekvenser nærkontakt med en motorsykkel kan få. Men jeg tenkte også på de store forskjellene. Selv om jeg etter en dag på sykehuset, som selvsagt var blant byens beste, fikk beskjed om at forsikringen ikke dekket ulykker, så jobba jeg på en skole som hadde en advokat som tok seg av det hele. Huseierne der jeg bodde tok ansvaret for å anmelde og følge opp kontakten med han som hadde kjørt på meg. Da jeg kom hjem fra sykehuset, kunne jeg ansette en “privat assistent” som hjalp meg med absolutt alt; dusjing, mat, følging, legebesøk osv. Og da jeg etter et par måneder kom hjem til Norge fikk jeg gratis oppfølging på sykehus, og fysioterapi tre ganger i uka. I og med at jeg hadde bodd såpass lenge utenlands hadde jeg ikke rett på sykepenger eller arbeidsledighetstrygd, men jeg hadde foreldre som stilte opp – med en mamma som brukte to timer om dagen for å få meg fram og tilbake til jobb.

Moises kommer antagelig til å måtte låne penger av familie og venner. Han får ikke slippe ut av sykehuset før regninga er betalt, og for hver dag blir sluttsummen høyere. Han vil ikke få noe tilbud om fysioterapi, med mindre han er villig til å betale for det selv. Hvis han ikke rimelig kjapt er tilbake på jobb, vil han ganske snart stå uten jobb.

Etter ulykken min så jeg hvor viktig familien var som sikkerhetsnett for meg (selv om det var noe frustrerende når mamma og søster diskuterte meg som en pakke “Hvis dere kan ta Mathilde (min niese) i helga, så kan jeg ta Lene.”…), men om jeg ikke hadde hatt familie, så hadde jeg sannsynligvis fått en eller annen støtte fra det offentlige for å overleve. Moises har kun familien, en forholdsvis fattig familie – i hvert fall nå som de må betale sykehusregninga…

Overskrifter

Noen ganger kjenner jeg at det er veldig langt til Norge. Det kan være fordi jeg opplever ting her som er langt unna den norske virkeligheten, mens oftest skjer det når jeg leser norske nettaviser. Det vil si; som regel kommer jeg ikke lenger enn overskrifta… Her er et lite knippe fra dagens aviser:

• “Slik er Idol-Vegards hårtabbe”
• “Rasmus er Norges peneste katt”
• “Skrekkfunn i norske frukt- og grønnsaksdisker”
• “Morten (6) brukte 23 998 på smurfespill”
• “Stripper vanligvis ned til trusa”
• “Denne rumpa inspirerer Jon Almaas”

Jeg skal innrømme at jeg ikke har lest de tilhørende artiklene, og jeg skjønner at journalistene er under press for å produsere nytt stoff hele tiden. Allikevel tenker jeg vel at disse overskriftene representerer beviset på at Norge er et ganske greit sted å bo, uten de helt store problemene?

Snøhvit

“Tantebarnet” mitt går i Kinder på skolen som ligger rett ved siden av leiligheten min. I dag har de hatt teaterfestival, og da måtte tante selvfølgelig avgårde – ikke minst fordi det var Aneth som skulle spille Snøhvit. Her i landet blir man ikke ruinert om man går til en skredder for å få sydd et kostyme, og når barnet i tillegg er totalt blottet for sceneskrekk var det duket for en flott opplevelse. Ikke minst hadde Aneth et imponerende dramatisk fall da hun “døde” etter å spist av eplet som den onde stemoren tilbød henne.

Snøhvit før forestilling

Det var en koselig opplevelse også fordi hele familien var på plass for å se; fettere og kusiner, tanter og onkler, besteforeldre og foreldre – i alt var vi over 20 personer. Aneth er heldig, og har mange rundt seg som er glad i henne og vil det beste. Et fantastisk utgangspunkt for å få et godt liv.

Det står dessverre i grell kontrast til den virkeligheten noen lærere fortalte meg om i går; om barn helt ned i femårsalderen som er alene hjemme fra morgengry til langt på natt fordi foreldre jobber og/eller drikker.

Skulle virkelig ønske alle barn kunne få oppleve at de har i det minste en voksen rundt seg som bryr seg, følger opp og er glad i dem!

Når man møter seg selv i døra

Vi lever spennende dager her i Bolivia for tiden. Politisk er det mye som skjer, og det er særlig to saker som er i fokus. Jeg skal prøve å legge det hele fram så objektivt som mulig, men det er ikke alltid like lett.

Sak 1 gjelder byggingen av en ny vei som skal binde sammen nord og sør i landet, og som samtidig vil sørge for veiforbindelse til Brasil. Vei er fint; Bolivia trenger virkelig å øke eksporten av landbruksvarer, og en vei som knytter Stillehavskysten (i Chile) til Atlanterhavskysten (i Brasil) vil absolutt være et gode. Men så er det det, da, at mellom Chile og Brasil er det en del regnskog, og den prosjekterte veien går gjennom deler av regnskogen som til og med har status som nasjonalpark. Urbefolkningen som holder til i dette området er for å si det på en pen måte ikke spesielt interessert i å få en vei tvers gjennom området de har bebodd i århundrer. Ikke minst er de bekymret for hvordan området vil utvikle seg dersom det brått går en stor vei gjennom hjertet av parken. Noen stikkord i så måte kan være tømmerhogst, befolkningsvekst, forurensning, og, det som bekymrer befolkningen mest; at kokadyrkere vil dukke opp. Kokadyrkerne har i en del år holdt til i Chapare, som er det området hvor veien starter. Etter hvert gir jorda dårligere avlinger, og dyrkerne ønsker å flytte. Noen av kokadyrkningen er legal – kokabladene blir brukt til te, tygging og andre lovlige formål, men dessverre er det nok slik at det aller meste går til kokainproduksjon. Kokain er jo ille i seg selv, men prosessen med å lage stoffet forurenser også veldig.

Så kan mkan jo spørre seg “hvorfor skal veien gå akkurat her?” Og det er her de virkelig store problemene starter. Bolivia har jo blitt kjent som “landet med indianer-presidenten”. Evo Morales, tidligere leder for kokadyrkerne i nettopp Chapare, ble valgt og gjenvalgt som president med støtte fra urbefolkningen. Han har dessuten markert seg som en talsmann for “Moder Jord”, og har gått ganske klart ut og gitt kapitalismen skylda for jordas problemer. Hvordan har da landet havnet i en situasjon der urbefolknings- og miljøvernspresidenten ender opp med å bruke tåregass mot urbefolkningen som marsjerer mot La Paz for å prøve å bevare regnskogen?

Det er dermed duket for fascinerende konspirasjonsteorier fra både oposisjon og regjering. Oposisjonen hevder at veikontrakten er alt for dyr, og at regjeringspartiet får en god del penger under bordet. De sier dessuten at presidenten er i lomma på narkokarteller som vil ha veien både for å lette distribusjonen og for å kunne øke produksjonen av koka. Presidenten og co på sin side hevder at protestene til urbefolkningen er iscenesatt av internasjonale organisasjoner for å svekke regjeringen, og at det skjer akkurat nå for å ødelegge valget som skal være den 16. oktober.

Det er nemlig den andre store saken i landet; juridiske valg. Det skal velges medlemmer til ulike rettsinstanser, noe som regjeringen mener vil styrke demokratiet: “Til nå har 130 folkevalgte valgt dommere, denne gangen skal hele folket være med og bestemme. All deltakelse over 130 vil være en seier for demokratiet!” Oposisjonen sier “Stem blankt! Alle kandidatene er plukket ut av regjeringespartiet, så hva slags demokrati snakker vi egentlig om her?”

Regjeringspartiet har organisert sine velgere, og mens urbefolkningsgruppene fra regnskogen vandrer en vei for å komme til hovedstaden for å bli hørt, så er det en motmarsj på gang fra en annen kant. Hva som eventuelt vil skje om de to gruppene møtes i La Paz vil jeg helst ikke tenke på. Regnskogsfolket ankommer sannsynligvis hovedstaden på torsdag, etter å ha gått siden 15. august. På disse to månedene har de oppnådd mye støtte, både her i Bolivia og internasjonal, og de har også blitt utsatt for angrep og kritikk, men de går på. For noen uker siden hadde politiet fått beskjed om å stoppe dem, og det gjorde de forsåvidt. Tåregass ble tatt i bruk, mange ble arrestert, og det ble brukt mye vold. Hele episoden granskes nå – det er enda ikke noe som har tatt på seg ansvaret og sagt “det var jeg som ga ordren til politiet”, så politet er frustrert fordi de blir fremstilt som syndebukker, en minister gikk fordi han ble tatt i løgn, en annen minister og to statsråder gikk i protest mot behandlingen av “de marsjerende”.

Som litt krydder på toppen av det hele organiserte COB, som er Bolivias svar på LO, en to dagers streik på torsdag og fredag fordi regjeringen ikke har gitt dem den 12% lønnsøkning som ble lovt i forhandlingene i april. Denne uka snakker de om å trappe opp og stenge og blokkere noen hovedveier.

Veien fra Cochabamba til La Paz har forresten vært blokkert i dag; gruvearbeidere har protestert mot høyere skatter.

Slik går nu dagan – fram mot valg på søndag, og før det kanskje en trefning mellom ulike marsjerende grupper, hvis ikke presidenten bestemmer seg for å åpne døra for dialog med dem som vil forsvare skogen sin. Om han da ikke blir stående i døråpningen, mens han kjenner på hvordan det er å møte seg selv…

Ord

Det finnes mange ord og mange språk her i verden. Noen ord er deilige å høre, og jeg er nok i så måte heldig som bor i Bolivia hvor ord og uttrykk som “te amo”, “linda”, “bonita” og det som kanskje er min personlige favoritt; “reina” (dronning) sitter ganske løst.

Allikevel er det noen ord som åpner en helt ny verden når de blir uttalt av damen i gaten som gir deg et nytt boardingcard før en 12-timers flytur: “Madam, you’ve been upgraded!”

Mer trafikk

Men denne gangen lufttrafikk. Jeg har jo jobbet litt for å få sertifikat. Da dreide det seg jo stort sett om å kunne ta på seg sela, bruke blinklys – og lukeparkering. Det var lite om navigering i trafikken, eller plassering foran kryss, eller i rundkjøringer.

Nå har jeg jo vært litt oppe i lufta, og da har jeg tenkt på hvordan man egentlig gjør det. Når jeg skal kjøre fra butikken og hjem, for eksempel, så kjører jeg rett gjennom den førstr rundkjøringa, legger meg i den venstre fila, tar til venstre i det første krysset, holder rett fram. og så til høyre ved søppeldunkene i det andre krysset.

Men oppe i lufta? Har du noen gang hørt veibeskrivelser som dette: “Fly oppover til du kommer over fjelltoppene. Ta til høyre ved den tredje toppen, og hold så rett fram til du får den hjerteforma skya på venstre side. Da tar du til høyre, og flyr rett fram til den fjerde cumulusskya.”

Funker ikke sånn, vett’u – men allikevel kommer vi fram. Fornøyd med det!

Flyvetanker

Det er mange ting man kan tenke på når man sitter i et fly oppe i skyene, eller også når man sitter på flyplasser rundt i verden. Jeg har lagt merke til at jeg stirrer. Jeg tror kanskje at jeg sånn ordentlig begynte med det på Madagaskar. Vi bodde jo litt ute på landet, for å si det sånn, og det var ikke spesielt mange andre hvitinger i nærheten. Når vi så en sjelden gang så en annen vahaza/gringo/bleikfjes, så var det liksom ganske naturlig å stirre litt, og tenke på hvor det mennesket kom fra, og hva det gjorde akkurat her.

Jeg har visst fortsatt med stirringen. Har altså tilbrakt noen timer på flyplasser de siste døgnene, og har nok til tider vært temmelig grenseløs i min betraktning av medreisende.

• Torsdag kveld på flyplassen i Cochabamba (Aerosur-flyet var forsinka – det var jo litt av en overraskelse…): “Greit å være opptatt av laptopen mens man spiser, men det får da være grenser. Tygg med munnen igjen i hvert fall, da mann! Hmmm, veldig brei tunge på den fyren!”
• Fredag morgen i Santa Cruz (det skal sies at det ikke var jeg som først ble oppmerksom på fyren): “Han var da veldig lang og tynn. Der han sitter med beina i kors ser det nesten ut som om han kunne ha snurra det ene beinet rundt det andre to og en halv gang.”
• Fredag ettermiddag i Sao Paolo: “Oi, er det dansk jeg hører? Det er et koselig språk! Lurer på om de bare er på tur. Virker ikke som om de snakker spansk. Hmmm, tror de har lagt merke til meg. Får prøve å smile litt. Hjalp visst ikke så mye, hun snakker myyye lavere, og er visst ikke så interessert i at jeg skal høre på det fine språket deres.”
• Fredag kveld på flyet mot Amsterdam: “Hussein, jaja, kjekt å sitte ved siden av en Hussein. Er det halal-meny han har fått, tro? Eller er det kanskje vegetar. Ser jo ganske godt ut. Men hva er det hvite, mon tro? Hvorfor bestiller ikke jeg vegetar? De får jo alltid maten først. Oi, Hussein skal ha øl. Hmmm.”
• Lørdag formiddag i Amsterdam: “Oioioi, hva er det der? Er han malt i fjeset? Oi, det er piercinger. Hvor mange har han i leppa mon tro? Må sikkert være 30 bare i underleppa. Ikke rart han ikke klarer å lukke munnen. Tro’kke jeg ville likt å møte han her i en mørk gate en sen kveld. Fy, Lene, det er jo skikkelig urettferdig å tenke sånn! Men… Jeg har virkelig aldri sett så mye metall i et fjes før.”

Noe av det som er spennende med å reise er jo selvsagt det å bli kjent med nye ting, skikker, tradisjoner og personer. Og noe av det underholdenende er nettopp det å kikke på folk rundt meg, lure på hvor de kommer fra og hvor de skal, hvordan de har det. Dikte noen historier om livene deres. Så om du en dag på en jernbanestasjon, eller på trikken eller flyet eller gata eller…. merker at det er noen som stirrer på deg, så kan det godt hende at det er meg – i full gang med å fabulere meg fram til en fantastisk livshistorie – for deg.

Leif

At jeg er mer enn middels språknerd er det vel ikke så stor tvil om. I prosjektet er de til tider litt oppgitt over håpløse Lene som kun er interessert i klare og gode setninger, og ikke sånne ekte spanske setninger med godt med krusseduller og kommaer og minst fire leddsetninger. Jeg er veldig glad i spansk, og har et forholdsvis godt grep om språket, men kommer aldri til å bli god til å skrive formelle brev og dokumenter. Det som jeg derimot ser at jeg er ganske god på, er rettskrivning, eller ortografi, som det heter på fint. Det er de nemlig generelt ikke så veldig gode på her. Ei venninne fikk beskjed av læreren sin på universitetet at det hun bedrev skriftlig ikke var “errores ortograficos” men derimot “horrores”. Regner med at det ikke trenger å oversettes…

En utfordring på spansk er at man uttaler “v” og “b” temmelig likt, og det gir seg utslag i det skriftlige. På en husvegg like ved der jeg bodde før sto det med store bokstaver “Prohibido votar basura” (forbudt å stemme (på) søppel). Det er kanskje mulig at folk kanskje hadde fulgt oppfordringen dersom det hadde stått “Prohibido botar basura” (forbudt å kaste søppel)?

I dag smilte jeg litt for meg selv, der jeg kjørte bak en bil som hadde et klistremerke med “Bikingo” bakpå. Kjekt å vite at vikingene har satt spor etter seg på dette kontinentet – og de var kanskje ikke så støe i rettskrivning de heller?

Sikkerhet…

… kan være så mangt. I dag har vi hatt stabsmøt, og en av sakene på dagsorden var beredskapsplanen. Det faktum at deler av planen er basert på tips fra et amerikansk selskap tilsier vel at sikkerhetsnivået ligger noe høyere enn hos den jevne norske misjonær. Tror for eksempel ikke at vi spesielt ofte sjekker bilen under med et speil montert på en stokk for å finne ut om noen har festa noe under bilen…

Jeg innså at jeg bryter opptil flere punkter på sikkerhetssjekken hver dag; jeg skrur ikke igjen gasskolben om natten, jeg kjører som regel den samme ruta til jobb hver dag og jeg har hverken ektefelle eller hushjelp som kan hjelpe meg med garasjen. Derimot har jeg vaktmesterhelten Clemente som ordner porten, og jeg sover vanligvis med soveromsdøra åpen (det er visst lurt, for da kan den ikke kile seg fast om det brått skulle bli et lite jordskjelv).

Men den viktigste investeringen i personlig sikkerhet har jeg gjort på ettermiddagen i dag; jeg var på ferreteria’n (jervarehandel) borti gata og kjøpe halvannen meter med finmaska netting. Ved hjelp av tegnestifter, lærertyggis, spiker og isolasjonsteip henger den nå mer eller mindre (kanskje helst det siste – da jeg var inne på soverommet sist var det kun en spiker igjen som ikke hadde havna på gulvet…) på plass foran vinduet. Det er nemlig slik at det går mot sommer her, og fordi sola står på hele dagen, så er det ganske varmt på soverommet når jeg skal legge meg. Til nå har jeg kun tørt å ha en liten glippe i vinduet, men nå kan jeg ha det på vid gap, i trygg forvissing om at ikke en eneste grusom nattsvermer kan komme seg inn til meg! DET kaller jeg sikkerhet!

Med og uten bil

Jeg har tidligere skrevet innleggg om både biler og punkteringer og trafikk og oppkjøring; det er visst et tilbakevendende tema. For de som ikke er interessert i mer trafikk - best å slutte å lese her...

Trafikkbildet her er noe anderledes enn i Norge. Det er kanskje derfor mamma har litt hetta hver gang jeg låner bilen hennes hjemme, og sier "Husk at du ikke er i Bolivia!". Hun sier det også ofte når hun sitter på med meg og vi nærmer oss en rundkjøring. Det er kanskje fordi systemet her fungerer på en litt annen måte. I grunn er det vel to regler som gjelder i rundkjøringer:
1. Alle kan kjøre inn i rundkjøringa. Det betyr at den kan bli ganske full, og svært vanskelig å komme ut av.
2. Har du størst bil, kan du kjøre som du vil - sånn omtrent.

Jeg så noen gode eksempler på dette i går. Da brukte jeg ca. 15 minutter på å kjøre 50 meter. Etter de 50 meterne var det ganske riktig en rundkjøring - stappa full av biler, busser, lastebiler og motorsykler. Køen sto i kilometer den ene veien, mens den andre veien var aldeles tom for biler, for det var ingen som kom seg gjennom rundkjøringa og ut på den andre sida. Lufta var full av tuting og sinte stemmer. Men så kom det noen trafikk-politimenn og fikk litt orden på sakene, så da begynte ting å bevege seg i sneglefart - noe som var et stort fremskritt. Det skal sies at det ikke bare var rundkjørings-kjøringa som skapte problemer. I sentrum ble det arrangert en "mot-marsj". Deler av urbefolkningen her i landet protesterer, med å marsjere, selvsagt, mot byggingen av en vei tvers gjennom regnskogen. De mener at dette vil skape store miljøproblemer, men de er også bekymret for hva som vil skje når infrastrukturen bedres. De regner med, og dessverre med rette, er jeg redd - at da vil koka-dyrkerne, og dermed kokainprodusentene slå seg ned. Presidenten er ikke spesielt fornøyd med å ha fått deler av urbefolkningen mot seg, det er nok en ganske så uvant situasjon, så nå har han mobilsert andre grupper til en "mot-marsj" - litt sånn "for oss som vil ha motorvei i regnskogen". Her i byen er det ikke mye regnskog, men det er sikkert mye lettere og bedre å marsjere her; mindre insekter og mer presse... Det har vært rolig her en god stund nå, men jeg er spent på hvordan denne situasjonen kommer til å utvikle seg. Kaos i biltrafikken er nok bare første skritt.

Kontrasten ble uansett stor da jeg våknet i dag til fuglesang. I dag er nemlig nasjonal bilfri dag. Her i Cochabamba har man arrangert dette den første søndagen i september i mange år nå, men i år er det for første gang gjennomført på nasjonalt plan. Fra åtte-nitida om morgenen er det så godt som tomt for biler og motorsykler i gatene, som i stedet er inntatt av folk i alle aldre på sykler, rulleskøyter og sparkesykler. Noen kommer til hest, og noen spaserer. Det er en "god-dag" for store og små; familien prioriterer å være sammen. Ikke en enste gang har jeg hørt noen klage over mangelen på transport, tvert i mot er alle lykkelig for å ha en rolig dag, hvor man ikke konstant må passe seg for gale og/eller fulle sjåfører. Ikke minst er det vidunderlig å ha en dag aldeles uten bilalarmer som går hver gang en lastebil passerer, eller alle bilene som tuter for å si "her kommer jeg, og jeg har ikke planer om å bremse" i krysset utenfor huset mitt.

Kultur

Klokka er 05.36, og jeg våkner like før klokka ringer, vakler ut på badet og kaster litt kaldt vann i ansiktet. Alle som kjenner meg vet at jeg:
a) ikke akkurat er noe a-menneske og
b) er veldig glad i Bolivia og bolivianere.
Noen ganger kræsjer de to tingene litt. I dag har vi nemlig avtalt skype-møte med en av de ansvarlige i Norge. To av kollegene mine skulle komme til meg klokka seks, for da er klokka sånn midt på dagen i Norge – og her hos meg er det best nettkobling. Selv om jeg har bodd en del år her i landet, og har lært meg en del om “hora boliviana”, så har jeg enda ikke skikkelig under huden når et klokkeslett faktisk betyr den tiden, når det betyr ti minutter seinere – og når det betyr tre timer seinere.

Jeg er fremdeles “norsk nok” til å stille sånn noenlunde presis på jobb – så dermed sitter jeg her i stua mens det sakte blir lysere ute, smal i øya, prøver å skjønne noe av nyhetene på quechua, og kjenner på at jeg blir mer og mer irritert. Irritert på meg selv fordi jeg aldri lærer, og irritert på denne kulturen hvor man ikke stiller på den tida man har avtalt.

Håper hun vi skal snakke med i Norge har med matpakke, så hun kan sitte ved pulten sin, mutt putt aleine mens kollegene koser seg i kantina – mens hun venter på samtalen fra sine bolivianske medarbeidere.

Jeg for min del tror jeg tar meg en tekopp…

PS: Klokka er nå 06.23

Trafikk og musikk

het et radioprogram da jeg var liten. Når jeg kjører på jobb hører jeg ofte på radio. En av stasjonene kommer stadig med forskjellige trafikk-tips, og det er slettes ikke så dumt, for vi er ikke alltid like flinke til å huske alle regler her. Da er det fint at noen minner oss på å bruke sikkerhetssele, å se til alle sider og bakover før vi svinger ut i gata, å ta hensyn til fotgjengere, å buke blinklys, å buke lys om kvelden, å stoppe på rødt lys og generelt holde trafikkreglene.

I dag har jeg kjørt litt her i byen. Ja, jeg hadde på meg sikkerhetssele, det hadde jeg, men jeg kjørte på to røde og tre gule lys, jeg stoppa midt i et kryss for å slippe av noen, jeg stoppa ikke for noen fotgjengere, jeg brukte ikke blinklyset da jeg bytta fil.

Allikevel vil jeg påstå at jeg hører hjemme blant det 20% beste sjåførene her i byen…

På flyplassen

Elsa og jeg  er på vei opp rulletrappa på flyplassen for å komme oss opp på taket for å vinke til Malvin som skal ankomme. Da kan man høre følgende samtale:
Elsa: Det var klokka åtte han skulle komme, ikke sant?
Lene: Det var det du sa før i dag, ja.
Elsa: Eeeg??? Har du ikke sjekka?
Lene: Nei, jeg trodde de hadde sagt fra til deg, jeg.
Elsa: Hmmm. La oss gå opp på taket og se om de andre er der!

Det er mange mennesker på flyplassen, men det er svært få på taket, og det er i hvert fall ingen bleke norske fjes.

Elsa: Vi får ringe og sjekke når han kommer.
Lene: Eller om han alt er kommet…

Det er da vi finner ut at Malvin ikke kommer før i morgen… Jaja, det er godt at det ikke er mer enn 7 minutter ut til flyplassen.

Til Malvin – hjertelig velkommen – en gang…

1150 kilometer

Tirsdag morgen; første stopp er hos “hjulmannen”, som sjekker lufttrykket i alle fire hjulene mine. Greit å være sikker på at dekkene vil holde hele den lange turen. Siden jeg er i ferd med å opparbeide meg et godt forhold til mannen, ser jeg på ham med store øyne, mens jeg spør: “Du kunne ikke hjelpe meg med en ting til, vel? Du skjønner, reservehjulet mitt sitter under bilen, og jeg vet ikke helt hvordan jeg får det løs. Kunne du være så snill å vise meg det?” Det gjør (selvsagt) mannen, selv om en annen kunde blir temmelig irritert og klager over servicen. Jeg synes servicen er strålende, jeg!

Jeg skal ha med med sekretær Enrriqueta på tur, så vi rigger oss til i bilen, og etter ca 800 meter stopper vi. Der er det nemlig en dame som selger frukt, og det vil Enrriqueta gjerne kjøpe, så hun kan ha med til familien sin.

Vi skal til Tinquipaya. En liten landsby utenfor Potosi. Misjonen hadde et stort prosjekt der i mange år. Nå skal det bygges en fotballbane like ved huset vårt, og da vil gjerne kommunen ekspropiere litt av tomta, så vi skal svgårde for å møte ordføreren. Men til Tinquipaya er dat langt. Dessuten skal vi først til Potosi for å plukke opp administrasjonssjefen, som har vært i Sucre for å selge et hus.

Etter drøye fire timer er vi kommet til Oruro. En by som ligger oppe på høysletta. Den kan vel ikke akkurat skryta av å være vakker, der den ligger temmelig forblåst midt ute i ingenting, men den har da sine gode sider. Vi får oss en koselig lunsj, 2 liter rødmaling og tre koster før vi kjører videre.

Landskapet er utrolig. Det er spesielt å kjøre rundt på fire tusen meters høyde. Rundt oss er det ganske goldt, men om vi ser litt nærmere, så er det masse farger. Farger på det som er av vegetasjon, på sanda, på steinene og på folk.

Litt ekstra spennede blir turen. I Cochabamba tømte vi bensinstasjonen – tanken ble nesten full, og de som kom etter oss ble sure… I Oruro glemte vi  fylle, men tenkte at det kunne vi jo gjøre i Challapata. Der var alle tre stasjonene tomme for bensin… Dermed prøvde jeg å huske alle tips om økonomisk kjøring. Vet ikke om det hjalp, men vi kom oss trygt fram til neste stasjon – sånn omtrent 120 km lengre fremme.

En natt i Potosi – hvor høydepunktet ble å prøve å få et stykk monsterbil (poplulært kalt “El OBNI”, objeto volando no identificado – UFO på norsk) inn i en garasje beregnet på en helt vanlig bil. Det gikk bra det også, med god guiding både inn og ut.

Onsdag morgen dro vi avgårde mot Tinqupaya og ordføreren. Det er nesten ti år siden jeg var der sist, og veien er jammen blitt et lite hakk bedre. Mamma hadde kanskje ikke sukka fullt så mye om hun hadde vært med denne gangen.

 

Siden ordføreren ikke dukket opp før klokka fire til møtet vi skulle ha klokka ni, så rakk vi både å henge litt på plazaen, spise lunsj, skravle – og ikke minst; male. Jeg har nå malt portene på husene i Acasio, og vinduskarmer på huset i Tinquipaya. Huden min har dessuten absorbert større mengder med rød maling. Mon tro når den slites av denne gangen.

I dag gikk turen tilbake til Cochabamba, og 1150 km var kjørt.

På hjul

Ut av leiligheten “Har jeg huska alt? Nøkler, pung, mobil, pc?” Ned heisen, og ut av døra. Vakt(mester) Clemente står parat: “Skal du ta ut bilen?”. Det skal jeg. Er man i den lukseriøse situasjonen at man har en Toyota Prado stående, så bruker man den jo. Rundt hushjørnet, og der står den fine, hvite bilen. Misjonen sørger for biler til oss når vi trenger det, og jeg mumla ganske høyt om at jeg ikke ønska meg noe nytt, stort, fancy og flashy no’ på bilfronten. Dermed er jeg tildelt den eldste bilen vi har, en ganske kjekk og firkanta bil, som forhåpentligvis ikke er fullt så attraktiv for alle langfingra kjeltringer som er interessert i et nytt speil, eller en lykt eller kanskje et bakvindu.

Den kjekke hvite bilen står der altså, men noe er ikke helt normalt. Det ene bakhjula er da vitterlig ikke like struttende og overpå som det andre? Det er da jeg tenker at en stor jeep ikke er så kult allikevel. I hvert fall ikke når reservehjulet er på taket og jekken ser ut som om den er beregna på lekebilene til Brio. Men helt flatt er det dog ikke, og Clemente kommer meg til unnsetning og sier at jeg sikkert kan kjøre litt på det. Men hvor er nærmeste gomeria? I Norge må jeg si at jeg ikke helt hadde visst hva jeg skulle gjørt med et flatt dekk. Jo altså, jeg ville jo selvsagt satt på reservedekket – men hva gjør man så med dekket det er et hull i? Her i landet er det enkelt, for de er ikke langt mellom de små sjappene hvor en mann i overall kan fikse det meste. Det viste seg at det bare var et par kvartaler til El Choco, som sto der parat.
“Dette tror jeg vi må sjekke,” sier han.
Så finner han fram jekken, av med hjulet, og løfter det oppi det halve oljefatet som er fylt med vann. Dermed er det lett å se hvor det begynner å boble. Det er ganske riktig et hull – forårsaket av en spiker. Hjulet ned igjen, El  Choco finner fram det hjemmelagde stativet sitt, som han bruker for å løsne felgen fra dekket (eller no’ sånt…). Så hopper han litt opp og ned på det, og så kan han plukke det fra hverandre. Spikeren var lang, men El Choco plukker den ut med en tang og finner fram en lapp som han setter på. Da kommer det en taxi med et hjul i bagasjerommet, og så kan han fikse litt på det mens vi venter på at limet skal tørke på lappen min. Det kommer også noen innom for å få litt luft. De betaler ei krone eller to, og så kan de kjøre fornøyde avgårde.

Til slutt er det hele klart for å koble sammen hjulet mitt igjen. Svisj, svosj, svusj – så er hjulet på igjen, jeg betaler en tier, og kan kjøre i vei. Jeg har nå lært at hjul uten slange er en kjekk oppfinnelse, for da tar det mye lengre tid fra du punkterer til hjulet er flatt. Så dermed kan du rekke fram til en gomeria – om du er i Bolivia, da.

.

Jobb

Jeg er svært så fornøyd med jobben min, selv om jeg i blant savner å stå i et klasserom og være “ordentlig” lærer. Dagene mine er temmlig varierte, og det er jeg glad for. Tror ikke jeg er så god på rutinearbeid. Denne uka har arbeidsoppgavene mine blant annet bestått av disse tingene:

• Quechuatimer: jeg er nå ferdig med de timene jeg har fått tildelt. Jeg er langt fra utlært, men i ca 70 timer har jeg sittet alene med en lærer og prøvd å tilegne meg dette vakre, men akk så vanskelige, språket. Jeg har gjort hauger av feil (som da jeg sa at jeg skulle spise læreren…), men jeg har til tider også klart å si det jeg ønsket å si.
• “Snikmøte” med skolesjefen. Hun hadde egentlig ikke tid, men er man bare tålmodig nok, og gidder å vente en stund, så får man audiens. Da fikk vi presentert planene våre om å sette i gang voksenopplæring for alle dem som ikke har fått avsluttet – eller begynt… – skolegangen sin.
• Shopping: Det kommer snart nye misjonærer, og de trenger en del til huset sitt, så dermed har vi vandra fra bod til bod på markedet for å se på kjøleskap og komfyr. “Denne er italiensk,” sier en selger. I en annen bod sier mannen: “Ingenting som selges her er europeisk, alt er fra Brasil. Noen setter på et ekstra merke og sier at det er fra Italia.”
• Sjåfør: Jeg har kjørt rundt i nabolaget med en svær høyttaler. Vi har spurt pent i noen av småbutikkene om å få låne litt strøm så vi kunne sende ut budskapet vårt: “på søndag kommer vi rundt for å intervjue dere, slik at vi kan bygge opp et bra utdanningstilbud i denne bydelen.” Skikkelig teit å ha på seg hvit bluse når man skal heise høyttaleren opp og ned på taket…
• Foreldremøter: Sammen med en brasiliansk psykolog arrangerer vi møter med foreldrene på skolene. Psykologen er ganske direkte, men uten å være ufin, og får foreldrene med seg i refleksjoner rundt tema som verdier, oppdragelse, grensesetting, overgrep, likestilling og mye annet. Foreldrene er oftest svært glade for å få en arena hvor de kan snakke om disse tingene, for det er ikke alltid like vanlig å snakke om alt.
• Det som i gamle dager kaltes “punching” – og da snakker jeg ikke om å slå! Noen må jo legge inn alle opplysningene vi samler inn, så her sitter jeg og skriver inn i Excel-arket mitt, slik at vi får en oversikt over hvor mange som kan ha behov for videre opplæring. Og det er jammen mange! En del har aldri gått på skolen, og noen har kanskje noen år på barneskolen. Særlig gjelder dette kvinnene. Gleder meg til å være med på å etablere et tilbud til dem!
• Visning: Det er jammen ikke lett å finne en møblert leilighet på seksmånederskontrakt til en singel, ung mann! Hadde han enda vært jente…

Lys

Fredag ettermiddag, godt under teppene i en hotellseng i kalde Oruro. Tv’n står på en spansk nyhetskanal. Jeg følger ikke helt med, men plutselig hører jeg ordene “Oslo” og “Noruega”. Jeg kikker opp på skjermen, men klarer ikke å koble ordene med bildene jeg ser. Dette er da ikke Oslo? Så hører jeg norsk: “Er det noen som trenger hjelp?”. Det er Oslo. Senere kommer bildene fra Utøya.

Jeg føler meg langt hjemmefra. Det er absurd å lese både lokale og internasjonale nettaviser. Samtidig føler jeg stolthet over landet mitt. Jeg ser på facebook hvordan folk søker sammen; tenner lys, går i fakkeltog, gir hverandre klemmer og er der for hverandre. Ingen sier “We will hunt those bastards down”, men alle sier “Nå står vi sammen” og “Norge er og vil alltid være et demokrati”.  Vi har kanskje mistet uskylden, men lar allikevel ikke hatet ta oss.

Også her i Bolivia tenner vi lys, og tenker på familie og pårørende.

Student

Noen uker i sommer, eller vinter som det jo er her, er jeg student. Da jeg kom i januar begynte jeg med språkundervisning, men det ble mye stress og lite utbytte når jeg løp rett fra undervisning til jobb. Nå har jeg noen “språkdager” hver uke, og da konsentrerer jeg meg om det.

Helt siden jeg flytta til Bolivia for første gang for elleve år siden (hmmm – føles noe vilt å kunne si det! Elleve år er MYE!), har jeg hatt lyst til å lære quechua. Det er et av 31 språk i Bolivia, og har lenge vært anerkjent som et av de ofisielle språkene. Det er et vakkert og mykt – og også ganske så romantisk – språk, men det er også utrolig vanskelig å lære. Det likner ikke noe særlig på noen språk jeg kjenner fra før, selv om det har noen elementer jeg ble kjent med i gassisk i fjor. Både gassisk og quechua har nemlig to “vi-former” (1. person flertall, for dem som liker slike termer); en inklusiv og en eksklusiv. Den du snakker med kan dermed vite om du inkluderer personen når du snakker. Hvis jeg for eksempel på norsk sier til deg: “Vi skal visst på kino i dag.”, så kan ikke du utifra setningen i seg selv vite om jeg mener at du og jeg (og eventuelt noen andre) skal på kino, eller om det er jeg og de andre vennene mine som skal. På quechua og gassisk er dette svært klart – men ganske så vanskelig å huske på for en som ikke er vant til tankegangen.

Noe av det jeg synes er aller vanskeligst er alle suffiksene. For de av dere som ikke er fullt så språknerd som meg, så er altså suffikser noen småbiter som man setter på på slutten. På norsk er vi kanskje bedre på prefikser, altså ting vi setter på først, slik som u’en i utakknemlig, for eksempel. På quechua kan suffikset fortelle hvor, angi retning, følelser, eiendom, person og mengde, for å nevne noe. På norsk holder vi oss stort sett til ett –fiks, på quechua er det slettes ikke slik. Ett eksepmel:
jaywarinankupaj
Ordet er bygget opp på denne måten:
jaywa(y) er et verb som betyr å gi eller overrekke (y viser at det er i infinitiv, slik som å på norsk)
ri viser at det er noe som skjer med glede
na betyr egentlig ikke så mye, men binder sammen de ulike suffiksene
nku er et slags eiendomspronomen, som viser at vi snakker om 3. person flertall – altså de
paj betyr for eller til
jaywarinankupaj betyr altså “de gir med glede til…”

Skjønner du at jeg kan bli litt svett i hodet etter fire timer med ene-undervisning?

Planlegging

Noen ganger klager jeg over mangel på planlegging her i landet. Ting gjøres, og det funker som regel sånn mer eller mindre greit – men jeg vet jo at resultatet hadde blitt mye bedre om vi ikke hele tiden hadde drevet og improvisert.  Men noen ganger skjønner jeg jo hvorfor det blir slik på alle nivåer. Et eksempel:

Vinterferien her startet 27. juni. Uka før var det en del debatt om hvorvidt ferien skulle begynne denne datoen, eller senere. Det ble nå 27. juni; etter at meteorologer og helsepersonell hadde sagt sitt. Ferien her er nemlig ikke først og fremst begrunnet med at elevene trenger en pause, men med at man vil unngå syke barn på grunn av kulda. Forkjølelsene herjer, og om ungene ikke går på skolen så er det mindre fare for at de smitter hverandre.

Nå i helgen kom beskjeden om at ferien forlenges med en uke til. Det er fortsatt kaldt nattestid, og det er ikke så fristende å sitte i uoppvarma klasserom med sprukne ruter for tida. Men jeg blir jo sittende og tenke på hvordan det hadde blitt mottatt av norske foreldre om skoleferien ble bestemt to dager før den begynte, og så forlenga med en uke to dager før den skulle vært slutt.

Kanskje ikke så rart at dette med å planlegge ting er en utfordring her?

“Vann + elektristitet

er fali, det,” har jeg alltid hørt. Det tror jeg ikke man har hørt her i Bolivia, for her har de aller fleste elektriske dusjer. Vel, i hvert fall de som har dusj og varmt vann, da. Elektrisk dusj høres i grunn mest ut som et torturinstrument, men stort sett fungerer det greit. På den annen side, når de ikke fungerer så kan det jo selvsagt være fatalt…

Det hele fungerer mer eller mindre på denne måten (ikke det at jeg er elektriker og egentlig i stand til å forklare det hele): Inni dusjhodet går det elektriske ledninger. Når du skrur på vannet så slår strømmen inn, og varmer det opp. Genial ide, på et vis, men noen utfordringer er det. Det har seg nemlig slik at man må oppnå akkurat riktig trykk på vannet; for mye trykk, og vannet blir ikke varma opp, for lite trykk, og vannet blir glovarmt. Hver dusj er forskjellig, så i noen få kan du få en deilig varm dusj med masse vann, i andre får du ca to og en halv dråpe i minuttet med grei temperatur. I tillegg kommer selvsagt faren for kortslutning, overoppheting, strømførende vann og ymse slikt. Reisehåndbøkene anbefaler at man står på en gummimatte i dusjen, men det har jeg aldri sett her.

Jeg har stort sett vært heldig, den eneste skumle dusjopplevelsen jeg har hatt var da jeg nede i jungelen begynte å bli litt småsvimmel og uvel mens jeg sto i dusjen. Det viste seg at isolasjonen på ledningene inni dusjhodet holdt på å smelte. og dermed oppsto det en del gasser…

Disse siste dagene har jeg opplevd luksus her i Sucre. Jeg har bodd på et hostal som tydeligvis har en varmtvannstank. Det betød at jeg nesten ikke kom meg ut av dusjen, for den var full av masse deilig varmt vann!

Min elektriske dusj til venstre – som til nå i hvert fall har oppført seg forholdsvis pent, og til høyre luksusdusjen i Sucre.

Jeg og Jack

Jeg oppdaga i dag at søster har rett. Det er ingen lett ting å innrømme, for jeg foretrekker å ha rett selv, men jeg er blitt Jack, akkurat som hun alltid har sagt. Ikke noen hvilken som helst Jack heller – her snakker vi om Jack Nicholson. Vel egentlig gjør vi vel ikke det heller, vi snakker om rollefiguren hans i filmen “As good as it gets”. Du vet den filmen der Helen Hunt spiller serveringsdame, og Jack, eller Melvin Udall, er en noe eksentrisk forfatter som ikke liker mennesker, er ute av stand til å takle forandringer og er full av tvangstanker.

En ting er nå at jeg alltid har hatt litt problemer med å tråkke på streker – du vet sånne glipper mellom brostein eller sementheller, for eksempel. Eller at tannbørsten må stå til venstre på vasken, eller at jeg må sminke det venstre øyet først.

I dag, da jeg sto i kø i kyllingsjappa mi, grep jeg meg i å tenke, litt smådesperat: “Hvor er kyllingdama mi?? Hu som veit akkurat hva jeg skal ha, som gir meg det med et smil, som løper rundt og fikser det meste. Hvor? HVOR??”

For der i disken sto to unge berter. Den ene tok imot bestillinger, uten et smil eller en kommentar, mens hun studerte de svarte og grønne neglene sine. Hun hadde tydeligvis den “fine” jobben, og la ikke to pinner i kors for å hjelpe den andre stakkaren med å servere maten. Og der sto jeg i køen og lengta etter kyllingdama mi.

Det var da jeg skjønte at jeg var blitt Jack…

En taxitur

Jeg har vært på markedet og henta nye gardiner som jeg har fått sydd. (Bare sånn for å gni det litt inn; 7 fag – stoff + arbeid = 350 kroner…) For å komme meg hjem hopper jeg inn i en taxi, og følgende samtale utspiller seg mellom meg (L) og den ca 55 år gamle taxisjåføren (T):

T: Hvor kommer du fra? Holland? Sverige?
L: Jeg er norsk.
T: Hvor mange mennesker bor det der?
L:Vi nærmer oss 5 millioner.
T: Nesten halvparten av Bolivia, altså. Og hva er arealet?
L: Er jammen ikke helt sikker, jeg. Men Bolivia er 2-3 ganger så stort. (Husker du flateinnholdet av Norge???)

Så snakker vi litt om språk og natur og blonde mennesker med blå øyne og slikt, og jeg svarer så godt jeg kan. Og så kom vi til neste del av samtalen.

T: Du bor her sammen med mannen din?
L: Nei, jeg er ikke gift.
T: Hva?? Hvordan kan det ha seg? Du som er så lys og pen! (Å være blond gir automatisk noen ekstra poeng på skjønnhetsskalaen her, det skal ikke underslås.) Men du har barn?
L: Nei, det har jeg nok ikke.
T: Men du kjenner den biologiske klokka, ikke sant? Du har da ikke så mye tid?!
L: Ehhh
T: Hvordan kan det ha seg at du ikke har fått barn? Hva er dette? Du som har slike vakre bryster og en flott livmor!
L: Neeei, jeg har ikke møtt den rette enda.
T: Jeg har tre barn – og de er livet mitt. Hvis jeg ikke hadde hatt dem kunne jeg like gjerne vært prest. Men jeg stiller gjerne opp og hjelper deg!
L: Eh?
T: Aldeles gratis – jeg kan gjerne bli far til dine barn. Jeg kan selvsagt ikke stille opp som pappa, og betale bidrag og slikt, men jeg kan skrive under på papirene, og du kan få et bilde som barnet vårt kan se på.
L: Nå har det seg vel sånn at jeg synes at barn fortjener en hel familie – både mamma og pappa. Og om Gud vil, så finner jeg en bra mann, og vi får barn.
T: Gud?! Det er du som ikke vil! Du må få opp farta nå! Hva heter du forresten?
L: Elena. (Det er lettere å spanskifisere navnet mitt – kvinnenavn som alutter på –e er bare rart og aldeles umulig å uttale…)
T: Vet du hvem Elena var?
L: Det er mange Elenaer…
T: Elena av Troja! Prinsessen som forårsaket krigen, da prins Paris forelsket seg! Har du ikke lest Homer? Du kjenner Illiaden og Odysseen?
L: Ja, det er jo spennende historier det. (På dette tidspunktet temmelig lykkelig over å kunne forlate temaet sæddonasjon og biologiske klokker.)

Og idet sjåføren begynte å spørre etter kjente norske forfattere, og jeg skulle til å  fortelle om Ibsen, så var vi brått ved huset mitt. Kanskje like greit?

Tidelibom

Det er vinter her i landet. Vinter betyr vanligvis at det er tørt, og godt er det, for da skinner sola om dagen og varmer oss opp. De siste dagene har det vært såkaldt “suraso”. I Norge snakker vi om den kalde nordavinden – på denne siden av kloden er det sønnavinden som ikke er noe særlig. For noen dager siden kunne vi se hvordan skyene fra sør begynte å velte innover fjellen som omgir byen, og da visste vi alle at nå var det bare å ta fram alle de varme klærne vi har.

Det som var spesielt denne gangen, var at disse skyene hadde med seg nedbør. Her nede i byen falt det som regn, men på fjellene rundt meg ligger det nå et vakkert hvitt dekke. Det er pent å se på, men jeg må si at jeg er glad jeg ikke bor der oppe. Skolen hvor prosjektet har kontorer ligger et godt stykke opp i åsen, og det er fascinerende hvor stor temperaturforskjellen er. Når bygningene i tillegg er lagd av solid murstein, så skal det litt til å varme opp.

I går hadde vi kursdag – og unge Vårum stilte godt forberedt, med stillongs, ullsokker, fleecebukse, ulltrøye, pologenser, ulljakke, skjerf og jakke. Til tider angra jeg på at jeg ikke enda har gått til innkjøp av lue og votter…

 

Vakre, hvite fjell – men man kan også tydelig se smoglaget som ligger som et lokk over byen…

Maletur til Acasio

“Nordmenn er litt rare,” er noe jeg stadig vekk tar meg i å tenke. Her bor vi i et land med svært billig arbeidskraft, men når muligheten kommer til å reise ut på landsbygda for å male hus – ja da hopper vi på, og reiser avgårde. Nå er vel det med oppussing og slikt et annet norsk karaktertrekk, om jeg har forstått diverse nettaviser rett.

Eva Bente, Elsa og jeg reiste nå i hvert fall blide og fornøyde avgårde fredag morgen sammen med Juan, med bilen lasta med gips, maling, ruller og koster. Elsa er takk og pris en god sjåfør – det var vi takknemlige for da vi traff på en lastebil i en sving. Hun holdt hodet kaldt, og vi falt dermed ikke noen hundre meter utfor stupet…

Tidlig (?) morgenstund i Acasio, med kaffekoppen på plass.

Vi reiste avgårde dagen etter St Hans, så vi møtte på mange rosa sauer, kuer, høner og hunder på veien. Det er vanlig å male dyrene. Juan sa at på den måten kan man se forskjell på katolske og kristne sauer – for de kristne er ikke malt…

Her gikk en gang veien – er glad vi ikke skulle kjøre der!

Vi skulle derimot kjøre disse hårnålssvingene. Det er en fantastisk vei – på denne siden av elva er hele veien steinsatt, mens på Cochabamba-siden er det bare jordvei. Vil tro at ingen av sidene er spesielt morsomme å kjøre i regntida.

Elsa og Eva Bente sparkler. Ikke bare lett, for det meste av den gamle malingen var ikke så interessert i å sitte på veggen. Det er en deilig følelse å dra av lange flak med gammel maling, men om det nødvendigvis er den beste metoden for å få den nye malingen til å sitte noen år vet jeg ikke. 

Vi kan trygt for fremtiden si “Vi bor i huset med den røde porten”. Den synes på ca 4 kilometers avstand, der den lyser opp i landskapet. 

Jeg valgte å holde til ute med den røde malingen. Jeg er ikke så god til å holde malingen på kosten, så jeg har fortsatt røde flekker rundt omkring. Regner med at jeg en dag klarer å slite oljemalingen av kroppen.

  

Juan fant fram bensinkanna, så dermed fikk jeg i hvert fall temmelig rene hender. Bensin er undervurdert for å fjerne maling! Lukter myyyyye mindre enn whitespirit!

Det var landsbyfest i Acasio denne helga, med oksekamper og også slåsskamper. Det hele foregikk på plassen nedenfor huset vårt, så vi smugkikka litt mellom rullene og kostene. Det var masse flott stuter. Her har Juan fått låne seg jakke og hatt og poserer, noe nervøs, sammen med en temmlig olm stut. Fredagen var det oksekamper det gikk i, men på lørdagen var det også en del “menneskekamper”. Det er mange som tror at dersom man ofrer menneskeblod til Pachamana (Moder Jord), så vil avlingene bli bedre. I september hvert år er det en stor fest med rituelle slåsskamper. Denne gangen ble det også en del tilfeller av folk som slo løs på hverandre. Ganske trist å se på ungene som vandrer rundt blant fulle foreldre som slåss.

Her er skikkelig “hyttetur-føde”. Sunt og godt???

Kaldt på kvelden, så det var deilig å pakke soveposen rundt meg, mens vi brukte stearinlyset for å grille mashmellows.

Misjonærliv og kommunisme

Jeg sa på et styremøte her forleden at “misjonærer er de siste kommunister”. Det falt kanskje noen litt tungt for brystet, men jeg tror nå fortsatt at på mange måter er vi de som er nærmest å leve “den kommunistiske drømmen”. I kommunismen skulle staten passe på alle sine (og vi vet jo alle hvordan det gikk…); for oss er det misjonen som tar seg av oss – og det gjør livet ganske så trygt og godt for oss.

Vi kommer ut til et land, som regel ganske langt borte. Der står noen klar til å ta oss imot, vi blir innstallert i en leilighet som misjonen har skaffet. Huset eller leiligheten er så godt som ferdig møblert; vi er i utgangspunktet utstyrt med kjøleskap, stekeovn (på gass! Jippi!), spisebord og stoler, senger og madrasser og noen pulter. Sofa, gardiner og kjøkkenting får vi kjøpe selv. Ganske så kjekt og praktisk det hele.

Lønnsmessig er det heller ikke de store forskjellene; det er en lønnsskala som tar hensyn til utdanning og ansiennitet, men ikke så mye annet. Ganske så flatt; du kan i grunn ende opp med å tjene mer enn sjefen din. Og det er ingen som synes det er det miste rart!

Og så er det bilene. Misjonen har x antall biler som vi kan disponere. Først og fremst til arbeid selvsagt, så dermed ender vi opp i en situasjon som er midt mellom den kommunistiske “del godene” og “bo hjemme hos mamma og pappa”, noe som munner ut i spørsmålet: “Kan jeg ta bilen i dag?” (et spørsmål som jeg har stilt skammelig mange ganger hjemme hos foreldrene mine…)

Alt i alt lever vi etter: “arbeid etter evne, få etter behov”.

Nisser og dverge…

…handlet vel en del om steiner og berg. På den norske skolen har vi vært på en fossil-tur. Her i landet er det mange bergarter som kan inneholde fossiler. Ganske kult å ha med en gjeng på tur hvor alle går med hodet godt vendt nedover for å se etter spennende steiner. Det er dessuten litt av et luksusproblem når man hører uttalelser som “nei, denne fossilen var ikke så fin, gidder ikke ta med den”. Det er nok å ta av her – og vi fant masse flotter steiner som kunne vært brukt til smykker, steiner forma som hjerter og biler, rosa steiner og hvite steiner, steiner vi kunne knuse med hendene, og steiner som faktisk var steinharde. I grunn en steinbra dag!

 

DNS på tur – i god “steinletestilling”: huet ned og rompa opp!

Vi kom oss faktisk så langt opp i elva at vi fant litt vann – så dermed kunne det bygges demning.